Jeg er også redd...

Hei du,

Syns du at jeg er modig? Flere har sagt det, at jeg er modig. Som gjør det jeg brenner for. Som går egne veier. Som gjør det jeg tenker og føler er riktig for meg nå. Men jeg føler meg ikke spesielt modig. Jeg er ogå i tvil, og jeg er også redd. Det er mange grunner til at jeg ikke har ytret meg noe særlig i det offentlige rom før, men redselen er nok en stor del av det.

Jeg er redd for å bli hetset. For å få masse skyts og trolling fordi jeg ser ut som jeg gjør. Litt som Lan Marie Berg, og hun er til og med halvt norsk! At alle de kollegaene som både tenkte og sa at "du er jo som oss", "vi trengte ikke å bekymre oss for at du er en innvandrer", skal bli skuffet. Jeg har aldri fokusert på dette, men jeg kjenner igjen de stemmene som sier "ching chong kinamann", "dra dit du kommer fra" og som stiller spørsmålstegn ved hvilket språk jeg egentlig tenker og drømmer på, og betviler min kompetanse fordi jeg er flerkulturell. Men det er egentlig løgn. Jeg er norsk, men med et litt annerledes perspektiv.

En gang ble jeg hengt ut som fersk dommerfullmektig fordi jeg tok initiativ til et dialogmøte. Jeg var så sjokkert over at barnevernet satt på gjerdet når foreldrene kranglet så busta føk i domstolene. Det er sånt som bremser engasjement. Her er linken til trollingen av mitt engasjement. Det er jo sunt å se på det, og få det perspektivet også:

https://www.irenehov.no/2019/10/det-du-trodde-var-til-beste-for-barn/

Jeg er redd for å ikke bli tatt seriøst. For at den identiteten jeg har brukt så lang tid på å skape meg, bygge opp som en dyktig jurist, advokat, dommer, yrkesutøver forsvinner med det å uttrykke meg offentlig om det jeg mener. Det jeg også er. Erfaringene mine. Perspektivet mitt. Den kjølige, balanserte juristen, som er nøytral, som ikke har levd noe liv er nok idealet. Jeg vil ikke bli satt i bås, som hun vietnamesiske advokaten, eller hun vietnamesiske juristen. Eller barnevernsbarnet eller den fornærmede. Fordi det er ikke meg. Likevel eller kanskje derfor har jeg bevisst eller ubevisst valgt arbeidssteder hvor jeg ofte har vært den eneste påfuglen. De fjærene har nok vært litt i veien noen ganger. Synlighet kan være slitsomt, men også gi muligheter. Jeg kan ikke si annet enn at det har gitt meg muligheter.

Jeg har øvd meg på å passe inn i så mange år. Jeg er redd dette prosjektet mitt ødelegger alt. Redselen er ikke helt ubegrunnet i det juristmiljøet jeg tilhører. Eller tilhørte. Kanskje kan jeg glemme videre karriere ved å dele som jeg gjør. Jeg syns jeg setter mye på spill, men gjør det likevel.

Dommer Noer ble erklært inhabil i klimasaken fordi hun hadde et klimaengasjement. Hun ble diskvalifisert. Dommer Indreberg kunne rett og slett for mye. Begge var og er flinke damer som jeg ser opp til. Det ble rabalder.

https://rett24.no/articles/hoyesterett-i-plenum-arntzen-noer-og-indreberg-er-inhabile-i-klimsaken

https://www.advokatbladet.no/klima--og-miljorett/klimasaken-reagerer-pa-habilitets-avgjorelse/155187

Jeg er også redd for å ta feil. Gjøre feil. Før kunne jeg lese det jeg skrev tusen ganger, for å være helt sikker på at alt ble pinlig korrekt. Ingen dom skulle oppheves fordi jeg gjorde feil. Nå skytes det tekst ut i alle kanter. Til og med med skrivefeil og alt. Men hva er det man lærer mest av? Erfaringer og gjerne feil sier jeg til meg selv. Særlig når alt det jeg gjør er helt nytt, men jeg er blitt helt besatt på å ikke gjøre samme feil på nytt, og viderebringe feil i nye generasjoner.

Er du også redd for å bruke din egen stemme? Dele dine erfaringer? Hvorfor det? Er ikke det kjernen i vårt demokrati? At alle skal bruke sin stemme?

Jeg velger å bruke min om dagen. Prøver å finne den. Formen på den. Mens jeg skriver til Fritt Ord. Men jeg er også oppmerksom på hva som er default fra majoriteten. Skjønner du ikke hva jeg mener med default? Hør på den podcasten her hvor Ocean Vuong snakker i podcasten "We can do hard things":

https://open.spotify.com/episode/3rkfSJjs0deGgNZltOG5y0

Defaulten som gjør at jeg blir spurt om hvor jeg er adoptert fra når jeg starter i ny jobb. Som lurer på om jeg fryser veldig når vinteren kommer. Eller som snakker norsk til den franske mannen min, mens jeg blir tilsnakket på engelsk.

Til syvende og sist må man ta ansvar for eget liv. Egen stemme. Tørre å se på seg selv med et annet blikk. Men det koster. Og det krever. Jeg skal ikke gi meg. Ikke gjør det du heller.

Hilsen

Mai

Still meg gjerne spørsmål, hvis du lurer på noe ved å svare på denne e-posten her. Del gjerne tankene dine med meg.

Liker du historiene? Liker du de nye perspektivene? Spander en kaffe på skribenten her:

buymeacoffee.com/maivo1983v

Denne lista begynte på LinkedIn, i dette innlegget. Har du konto der? Stikk innom og si hei:

https://www.linkedin.com/posts/mai-vo-a21a68a_maple-landing-page-activity-6973931697658564608-qKy9?utm_source=share&utm_medium=member_desktop