Hvor er du EGENTLIG fra?

Jeg er i det forklarende hjørnet i dag. Så her kommer det noen ord om dette spørsmålet jeg ofte får:

Hvor kommer du fra? spør folk.
Norge, svarer jeg. Jeg er født og oppvokst på Kolbotn og i Oslo.
Nei, altså hvor er du EGENTLIG fra.

Jeg vet akkurat hva det betyr. Det betyr at de ser på meg og så tenker de. Du har svart hår. Du har skeive øyne. Du ser annerledes ut enn meg selv. Du kan ikke komme herfra, som jeg. Jeg SER jo at du er annerledes enn meg.

I Frankrike skjer det aldri helt på samme måten, men det kan ligne litt likevel.

Hvor er du fra?
Norge.
Hvor er du opprinnelig fra, spør de gjerne da. Vous-etes d’origine d’ou?
Jeg svarer litt pliktskyldig kanskje, at jeg opprinnelig er fra Vietnam.

Men det er tull. Jeg er ikke opprinnelig fra noe sted. Jeg er bare meg og har aldri bodd i Vietnam. Jeg leser vietnamsisk dårligere enn en 6-åring som akkurat har lært seg å lese… selv om jeg kan snakke det uten aksent.

Jeg har aldri, aldri tenkt at noen mener noe vondt med det. Jeg går ikke rundt og tenker på det i mange dager, føler meg ikke som en del av samfunnet, eller tviler på min oppvekst eller identitet eller noe sånt. Jeg vet hvor jeg er født, jeg vet hvor mine formative år er tilbragt, og akkurat hvem som har betydd mest for meg i hvordan jeg ser på verden. Det er ikke mitt problem at folk ikke aksepterer det når jeg sier jeg er norsk. Dessuten, det kommer noen fordeler med at folk ser at jeg har asiatiske røtter. Som for eksempel at de tror at jeg er hardtarbeidende, ydmyk og flink i matte eller noe sånt. At jeg klarer å jobbe i et hierarki. Det er jo ikke det verste å assosieres med når fordommene og antagelsene går min vei. Jeg tror jeg landet den jobben min i det store advokatfirmaet en gang på grunn av det. De trodde det bare var "sånne som meg" som kunne jobbe med amerikansk partner...

I Frankrike tror folk at jeg er fransk, men kanskje er jeg «opprinnelig fra Vietnam, Kambodsja, Laos» eller et av disse landene som før var deres franske Indokina. Det er en historie, og et folk som de har hørt om. Siden jeg er god på å herme, så tror folk at jeg er fransk, og ferdig med det. Da kan jeg unngå en hel masse forklaringer, og så tror de det de tror bare.

Møter jeg amerikanere spør de hvor jeg er fra. Når jeg sier norsk, nesten ler de. Hvis jeg svarer BOAT PEOPLE from Vietnam, så skjønner de.

Så da svarer jeg det jeg ofte svarer:

Foreldrene mine var båtflyktninger fra Vietnam, men jeg er født og oppvokst i Norge.

Jeg har aldri bodd noe annet sted enn i Norge, så det er dette landet jeg kan best, denne kulturen jeg kjenner best. Men jeg kjenner også litt vietnamesisk kultur. Litt fransk. Har venner som er fra hele verden, så hva gjør det meg til? En nomade? Jeg føler meg aller, aller mest hjemme i en internasjonal kontekst. Med folk fra hele verden, som da jeg arrangerte fester for alle utvekslingsstudentene på jussen på Erasmus og Master programmet. Inviterte dem hjem på grilling og St. Hans fest og moret meg når mexikanerne, rumenerne og cubanerne kom på helt andre tidspunkter enn tyskerne… Eller da jeg hadde fest i den knøttlille leiligheten min i Aix-en-Provence, også da med folk fra hele verden - Brasil, Palestina, Litauen, Italia, Kina, Canada, Libanon, India, Sverige… før vi dro ut på byen. Eller da jeg inviterte med alle de 17 LLM studentene hjem til leiligheten vi leide i Paris for å feire Thanksgiving, med folk fra Colombia, Nederland, Tyskland, Hellas, Kroatia, USA og Israel.

En gang, da jeg bodde i Singapore, var det en franskmann som etter at jeg svarte at jeg var norsk, lurte på om jeg snakket norsk. Noen ganger tenker jeg at når jeg svarer det, er jeg en levende optisk illusjon. Synsbedrag. De må liksom se på meg på nytt.

Jeg måtte ta meg i å ikke bli helt kverulerende forbanna, og jobbe med mitt eget menneskesyn.

Det hender jeg tenker:

- Er du idiot, eller bare later du som du eller jeg er dum…??!

Jeg får lyst til å stille han det samme spørsmålet. Alle dårlige sider som jeg ikke liker - mine tendenser til å være elitist, og overlegen, arrogant og tja, hva skal man si… fransk? Tar helt av. Innimellom klarer jeg å roe kålrabien som kanskje noen ville ha sagt. Andre ganger får jeg lyst til å bare ikke holde kjeft.

-Hvor er du fra?

-Frankrike.

-Snakker du fransk?

Bæææm, ta den liksom. Hvis jeg fortsatt hadde drevet med kampkunst, ville jeg tenkt at det var et perfekt mottrekk med bruk av den andres energi og kraft.

Altså, hvor absurd ville ikke det vært å stille det spørsmålet tilbake?

Mannen min, som da bare var daten min og som var der på denne swanky baren i Business district i Singapore, mente at jeg hadde et drepende blikk. Jeg tror han så gjerne. Jeg kan ha drepende blikk. Jeg kan ærlig innrømme at ungene mine ikke liker det drepende blikket… Jeg prøver å ikke ha det for ofte, men noen ganger altså. Da klarer jeg det ikke. Da syns jeg rett og slett at folk er for dumme. Jeg får lyst til å himle med øynene, og bli en belærende, arrogant jævel.

Men jeg kan ikke orke å bruke masse energi på dette. Så jeg bare smiler, og tenker, deg tror jeg ikke jeg orker å snakke med og undervise i dag. For det er liksom en jobb jeg må gjøre. Forklare, hver gang. Og det er greit, men noen ganger har jeg bare lyst til å si: