Hvordan kan strukturell rasisme og uvitenhet se ut på mottakersiden?

Jeg har tenkt litt på dette her med strukturell rasisme. Kulturell rasisme.

Hvordan ser det egentlig ut? Hva er det egentlig? Hva med integrert strukturell rasisme? Hva er det?

En tanke om at noe er mer verdt, noe er mer høyverdig enn annet. Det er det jeg har tatt oppgjør med om dagen. At det norske eller det franske er bedre enn det vietnamesiske eller vice versa.

Hva er egentlig "høykultur"? At man drikker champagne, går med Hermes skjerf, kan navn på franske filosofer? Men ingenting om hvordan man koker sammen en ekte god pho, bare en boeuf bourgignonne? Eller lager en nydelig fois gras, eller ja, putt inn det du vil. Eller hvordan fyllet skal legges på rispapiret så det blir en perfekt vårrull?

Noen ganger lurer jeg på om rasisme bare kommer av uvitenhet og redsel. Det man ikke er kjent med blir man redd. Tar man avstand fra, hvis man ikke aktivt blir nysgjerrig. Og strukturell ubevisst rasisme er når du tar avstand fra det, har forakt for det uten at du vet det selv en gang.

Når jeg sier at mannen min er fransk eller barna mine er franske spisser nordmenn ørene. Oh, la, la. Det er imponerende, og spennende, og eksotisk og gøy og høyverdig.

Hvis jeg sier at foreldrene mine er vietnamesiske, eller jeg er vietnamesisk får jeg helt andre reaksjoner. Eller enda verre nesten - et fravær av de positive reaksjonene jeg ellers får når jeg sier at mannen min er fransk. Og barna mine er franske.

Og det vokser et sinne i meg, de dagene jeg ikke har det så bra med meg selv. Men ofte handler det om nærhet og kjennskap. Jeg unnskylder meg selv og alle andre samtidig. Mange nordmenn har et forhold til det franske. På en positiv måte, gjennom mat, kultur, ferie og minner.

Ikke like mange har et forhold til det vietnamesiske.

Barn er smarte. De tilpasser seg. Det som lønner seg, og det som gir dem positiv feedback. Og jeg fikk aldri noe særlig positiv feedback på det som var vietnamesisk. Med unntak av maten da kanskje. Det var greit. Og det har jeg fortsatt å ta med meg og videre til mine egne barn.

Jeg vet ikke hva jeg vil si til deg i dag med dette. Når jeg møter på fremmede sammen med mannen min er de mer interessert i å høre om han og det franske med han, enn noe av det vietnamesiske med meg. Til og med det at jeg har studert i Frankrike er så imponerende, og spennede og bra ja og ha, tenker jeg. Misforstå meg rett. Jeg også elsker champagne, late dager i sola i Provence, og varmt vann ved Middelhavet, eller kjølige bølger i Atlanterhavet. Modne bær og deilige saftige meloner med et glass kjølig rosé. Det er ikke det.

Jeg prøver bare å si at jeg vil motvirke sånn form for internalisert rasisme mot mine egne røtter, og mot andre jeg møter. Forbli åpen. Nysgjerrig. Ikke gjerrig. På spørsmål og andre.

Onwards...

Mai

Her er et bilde fra maten på Øya festivalen backstage. Jeg følte meg akutt hjemme med all den osten :-)