Økonomi som et traume - om avhengigheter og behovsprøvde og søknadsbasert ordninger - og hvorfor jeg er så i mot det

Hvorfor økonominoia når du er så privilegert??

Lurer du på det? Jeg har i alle fall lurt på det.

Det slår meg når jeg graver i mine egne barnevernsdokumenter og min egen historie hvorfor jeg har hatt sånn noia for økonomi. Så noia at jeg nesten lot være å si opp jobben for å følge skrivedrømmen.

.

Min higen etter økonomisk trygghet og frihet ligger så dypt i meg, at det har kostet meg enormt mye å si fra meg en trygg, fast jobb for å gjøre det jeg må gjøre, og føler for å gjøre. Nemlig å skrive denne boka mi. Stoppe opp. Reflektere. Ta meg tid til å tenke. Jobbe meg gjennom dritten så jeg ikke må drasse på den videre, eller enda verre, ungene mine må drasse på dritten min.

Det er fordi økonomi er et traume

Jeg har ikke angst for tall og penger, jeg kan det egentlig ganske godt. Jeg vet at noian ikke kommer av at jeg ikke kan tall, at jeg ikke klarer å ha orden, eller ikke skjønner meg på juss og regnskap hvis jeg vil. Noian kommer av at historien min gjør at jeg IKKE vil. Eller, rettere sagt, jeg har kunnet det veldig godt som en overlevelsesmekanisme, så når jeg kan slippe, så blir jeg veldig, veldig glad for å slippe og rømmer med halen mellom beina.

Det at jeg er god på noe, betyr ikke at jeg liker å gjøre det. Det tapper meg for energi, fordi jeg har måttet tvinge meg selv til å gjøre dette før. I en setting da jeg var helt avhengig av å gjøre det bra.

Jeg skal forklare hvordan det henger sammen. En Dæsj Vietnam. En dæsj barnevern. Jeg møter mørket i meg selv som jeg har lagt i en skuff.

Penger når du starter på nytt i et nytt land

Foreldrene mine var båtflyktninger fra Vietnam, men vi manglet ingenting da jeg vokste opp. Vi var FN kvoteflyktninger, og så heldige at vi fikk komme til Oppegård som hadde et apparat som visste å ta imot flyktninger på en god måte. Historien er en helt annen for asylsøkere i Norge i dag, men det må jeg nesten skrive om en annen dag.

Vi hadde det greit. Vi hadde tak over hodet, mat på bordet, utstyr til fotballtreninger. Jeg gikk i barnehagen, og hadde alt jeg trengte. Masse ble donert, noe fikk vi fra venner og bekjente, menigheten, Røde Kors venner, sosialstønad, Lånekassa. En og annen gang fikk vi nye ting. Drakter til Taekwon Do betalte foreldrene mine for, selv om de var dyre. Jeg fikk være med på leirskole, barnebursdager, fotballtreninger, svømmekurs, fiolintimer og hadde Frank Shorter joggedress og loppissko i rødt skinn og sykler, noen så høye at jeg måtte ståsykle på dem. Moren min tok imot alt som ble donert av folk og fe. Huset ble fylt opp av klær og utstyr i alle størrelser. Kanskje det bare blir sånn når man har opplevd en krig. Jeg vet ikke. Huset hennes er fortsatt helt stappfullt. Hun har noia hun også, uten å vite det selv. Det er som om hver celle i kroppen hennes vet at hun må samle for dårligere tider og krig. Fryser´n på 300 liter er full av mat. Alltid. Boden er full av klær og utstyr. Alltid. Hun er en sånn som sier ja takk til gratis kjøkken mot henting på Finn, selv om hun har et fungerende kjøkken fra før av. Hvem vet, liksom. Det bare står i boden eller i stua bak pingpong bordet, eller langsetter veggen på soverommet, i tilfelle noen skulle trenge noe.

En gang kjørte hun en brukt sofa hun fant på Finn til den ene broren min helt til Moss, selv om han ikke hadde bedt om det. Han er lege og har råd til å kjøpe sofa, for å si det sånn. Mamma har skapet fullt av brukte iskrembokser og tar vare på alle ting i denne verden. Det kan aldri bli nok ting. Det fylles opp. Overalt.

Det var en grunn til at jeg som liten scannet tilbudssidene i avisa med moren min. Bananer til kr. 6,90 sto det med bilder og store fete røde tall og bokstaver. Jeg ville hjelpe til. Jeg så samvittighetsfullt og veslevoksent etter kneippbrød til 4,90 kroner og visste at det var det billigste brødet i butikken. Vi skulle spare. Vi skulle prøve å få hjulene til å gå rundt. Pengene vi var så heldige å få, sosialstønaden, studielånet og lønnen foreldrene mine klarte å tjene når de ikke studerte, skulle rekke til en familie på 6. I tillegg vet jeg at noe også ble sendt til Vietnam. Til tanter og onkler og søskenbarn som hadde enda mindre enn oss. Onkelen min fikk åpnet en gullsmedbutikk som er oppkalt etter både min far og han. Minh og Man. Tanten min i Vietnam, søsteren til mamma hadde blikktak som trommet og lakk når regnet falt, og jordgulv som ble klissvåte og mørkebrune av monsunregn. Veden ble også våt, og kunne ikke brukes til å fyre til matlaging.

Da foreldrene mine dro fra Vietnam i 1982 var det stor nød og fattigdom de reiste fra. De levde først gjennom en krig, men var blitt vant til en amerikansk kapitalistisk økonomi i Sør-Vietnam. Etter kommunistenes seier ble Sør innlemmet i kommunistenes forsøk på planøkonomi. Storesøsteren til mamma har fortalt meg hvordan sønnen hennes som er noen år eldre enn meg ble matet med det grumsete risvannet som kokes opp fordi hun ikke hadde noe brystmelk å gi. Hun spiste rett og slett for lite. De hadde overhodet ikke råd til å kjøpe NAN.

Jeg vokste opp med å se hvordan mamma hordet og samlet på alt det vi fikk.

Prisen jeg betalte ved å ikke være lydig (aka moralsk)

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 14 år. Saken min kom opp for Fylkesnemnda, det som nå heter Barnevern og helsenemnda, da jeg var blitt 16 år. Det var samme høsten jeg begynte på Oslo katedralskole. Mer eller mindre samtidig hadde jeg også stått i Oslo tingrett og fått denne pedofile norske mannen dømt.

I saksfremlegget fra barnevernstjenesten står blant annet dette:

«Barneverntjenesten oppfatter at dette er foreldre som har lagt vekt på å få utdannelse og jobb i sitt nye hjemland for å på den måten sørge godt materielt sett for familien. I omsorgen for barna synes de å ha vært opptatt av å gi god støtte når det gjelder skolegang og fritidsaktiviteter som musikk og sport. De har lagt vekt på at barna skulle bli opplært i den kristne tro. Foreldrene har overfor barneverntjenesten vektlagt at de selv ofte tar imot andre fra menigheten som trenger råd i forhold til f.eks samliv eller barneoppdragelse. De er tydelige glade i og stolte av sine barn, og formidler at denne jenta har hatt en særstilling i familien som yngst av døtrene.»

De fant grunn til å skrive et eget punkt om prioritering av materielle forhold og andre i menigheten:

«Foreldrenes prioritering av utdannelse og jobb har, etter barneverntjenestens vurdering bidratt til et stort fravær av far i familien og vært til stor belastning for mor, som således har vært mye alene om ansvar for inntekt og barneoppdragelse.»

I tillegg kommer det frem at alle, dvs. meg, søsken, foreldre bekrefter fysisk avstraffelse, reverserte roller i form av at barna må ta vare på foreldrene, og da særlig mor, og at barna har blitt trukket inn i konflikter.

Jeg løp hjemmefra. Jeg rømte. Den sommeren jeg var 14,5 år. Sommeren 1998. Jeg løp og ante ikke hvor jeg egentlig skulle gjøre av meg. Jeg bare visste at jeg ikke kunne bli der jeg var. Hjemme. Hos min far og min mor. Det føltes umulig å hedre min far og min mor. Jeg måtte passe på meg selv, eller gå under. Det var en måte å overleve på - å rømme. Det er derfor det er så tungt å skrive bok.. Jeg rømte helt bevisst fra noe, som jeg ikke lenger orket. Noe som jeg fortsatt får lyst til å distansere meg fra til tider. Når jeg må beskytte meg selv. Når jeg tar over de tingene som de selv burde ha gjort. For eksempel å ringe Plan og bygg, eller forsikringa, eller fastlegen og NAV.

Sak om omsorgsovertakelse ble altså fremmet. Foreldrene mine gikk med på frivillig omsorgsovertakelse, noe som påvirket hva det offentlige dekker eller ikke dekker for et barn. Foreldrene må få mulighet til å betale for omsorgen først. Det gjorde de ikke. Eller de kranglet om det seg imellom.

- Hun skal ikke tro at hun skal premieres for å ikke ha kontakt med oss. Barnevernet må oppfordre henne til å være mer moralsk, sa pappa.

- Hva mener dere med moralsk?, spurte barnevernet.

- Være lydig, sa han.

Det å ikke adlyde fikk økonomiske konsekvenser for meg. Likevel valgte jeg det.

Jeg var 14 år, men det var stadig et spørsmål om hvem som skulle dekke utgiftene mine. Til briller. Til vintertøy. Til ferie. Til lommepenger. Til trening. Psykolog. Fysioterapeut. Bursdagsfeiring. Paracet. Ibux. Saksmappen er full av mine søknader, først håndskrevne, deretter maskinskrevet.

Jeg tok vare på alle kvitteringer. Søkte om dekning og ba. Høflig. Byråkratisk. Signerte med mitt eget navn. Argumenterte med det jeg hadde av argumenter: Slitte klær. At jeg dro hjemmefra med en plastpose og knapt det.

Thuy Mai. Den som ber om penger, den som ber om omsorg. Den som ber om at noen skal dekke livsopphold. I en alder av 14 år og helt frem til jeg ble myndig. Jeg måtte be for å overleve. Jeg måtte søke. Jeg måtte legge livet mitt frem på utstilling. Jeg hatet det, men var satans så god på det.

Her er et eksempel på et vedtak:

«Ved innflyttingen i fosterhjemmet viste seg at jenta hadde atskillig mindre klær og utstyr enn fosterhjemmet fikk oversikt over den første tiden. Det viste seg at hun ikke hadde skikkelig vinterutstyr som f.eks. boblejakke, polvotter og skibukse. Idet barneverntjenesten er ansvarlig for at barn/ungdom som flytter i fosterhjem har det utstyret de trenger vil utgifter til vinterutstyr for jenta bli dekket».

Foreldrene mine ville ikke betale så lenge jeg ikke ønsket kontakt. Jeg ble straffet. Det var hardt mot hardt.

Når det offentlige gjør feil går det utover ekte mennesker

Saksbehandleren min skrev til meg den 14. desember 2000. Det nærmet seg jul og jeg var altså nettopp fylt 17 år. Jeg sleit økonomisk fordi barnevernet ikke hadde betalt meg i slutten av november. Jeg er født den 28. november.

Manglende dekning av husleie

«For det første vil jeg beklage på det sterkeste at det ble forsinkelser i forsendelsen av penger til deg i slutten av november. Men nå skal du ha mottatt en sjekk pålydende kr. 10 000,- til innkjøp av møbler og utstyr, kr. 2322 til livsopphold, etter satser for ungdom i kollektiv og kr. 2500 til husleie for november 2000. Men nå var det slik at du og jeg ble enige om at du skulle dekke kr. 3000 av husleien på kr. 4500,-. Det er derfor skrevet et tilleggsvedtak, og det oversendes herved en sjekk pålydende kr. 3500,-. Det skal nå være innarbeidet et system slik at du automatisk skal få utbetalt penger til livsopphold og husleie i begynnelsen av hver måned.»

Ryggplager og madrass på gulvet

Jeg ser fra et kort referat fra hjemmebesøk hos meg i år 2000, punkt 4:

«Mai Linn er nyvalgt elevrådsleder på videregående skole. Hun ønsker å fortsette å trene Taekwon Do, og trenger utstyr for ca. kr. 1000,- samt å få betalt treningsavgiften. Hun ønsker også å fortsette å gå hos fysioterapeut. Hun har hatt en del plager med ryggen i det siste grunnet soving på madrass på gulvet før hun fikk seng».

Da jeg flyttet sammen med en venninne kort tid etter, skaffet jeg meg sosialgaranti. Det står i meldeboka mi fra Katta at jeg ikke kunne komme til time fordi jeg hadde kontraktsmøte for ny leilighet. Jeg skrev den meldingen selv.

Jeg søkte om alt mulig rart. Blant annet om økonomisk dekning av undertøy, sommerklær og utstyr. Refusjon av legetimer som jeg fikk. Jeg fikk derimot avslag på søknaden om lykt til sykkel og skolebilder da det ikke ble vurdert som «nødvendige artikler». Det offentlige kan aldri erstatte gode nære, trygge relasjoner som bygges over tid med ekte omsorg og kjærlighet som jeg heldigvis også hadde.

Søknad om livsopphold

Jeg måtte søke om livsopphold de månedene jeg ikke fikk noe stipend fra Lånekassa. Jeg får beskjed om å skaffe meg sommerjobb, og det gjør jeg. Det er hjerteskjærende for meg å lese søknadene mine, skrevet for hånd til barneverntjenesten hvor jeg forklarer at jeg må ha noe å leve for. Jeg fikk avslag fra Lånekassa også, fordi de trodde jeg bodde på institusjon, og ikke i en kommunal leilighet på Løkka. Jeg havnet mellom de berømte stolene.

Da jeg fylte 18 fikk jeg ettervern så jeg kunne fullføre videregående. Det står sort på hvitt, hva mamma og pappa mente om å hjelpe meg inn i voksenlivet, og hvordan barnevernet forsøkte å demme opp:

«Jentas foreldre vil ikke hjelpe jenta økonomisk så lenge jenta ikke ønsker kontakt med dem. Det er viktig at jenta får bo stabilt, i hvert fall frem til avsluttet eksamen fra videregående skole. Fordi hun er under barnevernets omsorg oppebærer hun ikke rett til stipend fra Statens lånekasse».

Jeg tok risiko da jeg dro hjemmefra. Gjorde meg sårbar for et system. For mennesker. Jeg dro og ba om hjelp. Jeg ropte høyt om egne behov.

Når man trener på noe, blir man god, men man kan også få betennelse og få helt nok, særlig under tvang

Det er bevis på den kravstore Mai i hele saksmappa mi. Den viljesterke Mai i hele saksmappa mi. Det er også bevis på min kamp med systemet, og alt det den også ga. Men det var ikke gratis. Det hadde en kostnad. Som jeg på et merkelig vis fortsatt bærer på i dag. Jeg hater å be folk om penger. Jeg hater å ikke klare meg selv. Jeg er god på å sloss mot systemet, eller innenfor systemet, alt ettersom. Jeg vet at man kan stole på systemet, bare man er flink og tålmodig nok, men det gjør også alvorlige feil som man må passe seg for. Det har gitt meg en egen styrke å være selvhevdende sint. Jeg er ikke noe offer, og har aldri vært det.

Det er denne erfaringen som gjør at jeg blir så forbanna når barn ikke får lov til å delta på SFO fordi foreldrene ikke har råd. Eller når de ikke har ressurser til å søke på støtteordninger som er ment for barn. Fordi barna blir avhengige av foreldre som ser deres behov, som kan orientere seg, som vil dem godt, og ikke selv er i veien for at barna skal få.

Jeg skjønner også når jeg leser alt dette nå, hvorfor jeg har hatt et så stort ønske om å slippe den økonomien. Ha økonomisk frihet, og kjempe for den, men også hvorfor jeg har hatt så noia med dette skriveprosjektet mitt fordi jeg ikke har fast, jevn og god inntekt lengre, men stipend og sparemidler som jeg tærer av. Hjelp, snart blir det tomt, liksom.

Akklimatiseringen

Fordi jeg ikke er helt akklimatisert. Fra min økonominoia.

Eller er jeg det?

Jeg hørte på en podcast her, som ga meg et nyttig bilde som jeg har skrevet om før. Du vet når du klatrer høydemetere. Først, når du står på bakken tenker du at du umulig kommer deg opp på fjelltoppen. Du jobber. Du tviler. Tar pauser. Puster i bakken. Trener deg opp.

Men så står du der. På toppen. Med verdens vakreste utsikt. Så er det som om du blir svimmel. Det er høyt. Det er vakkert.

Det kloke er å stoppe opp. Nyte. Hvile. Få igjen pusten bokstavelig talt. Ikke klatre videre. Det er først da man kan komme høyere.

Jeg innser nå at det er det jeg har gjort. Jeg klatret bare videre. Neste karrierestopp. Videre til neste topp.

Det føltes ikke deilig å nå den toppen. Det føltes jævlig. Så nå, 15 år etter at jeg startet den juristkarrieren som ga meg fast jobb og trygg lønn - slipper jeg. Både maktens språk, byråkratiets språk og min egen økonominoia og stoler på at det kan gå bra. Jeg er fri nå. Jeg er voksen nå. Jeg kan skrive med et språk som er mer ærlig. Jeg kan bevilge meg pause og hvile. Jeg kan stole på et annet menneske og det jeg har fått til og skapt for meg selv.

Samtidig som jeg har sikret meg i bauer og kanter. Jeg har søkt om penger, mer penger, akkurat som det aldri, aldri kan bli nok. Fordi jeg fortsatt er redd. Jeg passer meg, men prøver å stole på at jeg kan det jeg kan. Jeg har en utdannelse, jeg har et valg. Jeg er ikke lenger fanget i noen andres nåde, eller et system. Jeg har oppsparte midler. Jeg har to boliger. Jeg har min juridiske karriere å lene meg på, og en ektemann som jeg bestemte meg for å stole på. Jeg skal ikke samle, som min mor samlet på ting. Jeg vil samle på minner og nye opplevelser.

Jeg skal ikke fortsette og fortsette i angst for noe som har vært. Jeg skal stoppe her og tenke nytt. Det er har jeg gode erfaringer med. Så det jeg har bygget etterhvert kan stå for seg selv, uten angst. Fri. Og jeg skal be om hjelp. Jeg skal ikke gå alenegang. Jeg skal gå sammen med min egen gjeng denne gangen. Du er en del av gjengen!! Tusen takk for det! Jeg har til og med fått heiarop i form av penger for virituelle kaffer. Altså, hvor heldig er ikke jeg!

Spådøm fra Ketut i Eat, Pray, Love

Ketut Liyer, medisinmannen i boka Eat, Pray, Love av Elizabeth Gilbert sa i 2009 til den gang nyutdannede, nyseparerte meg i Ubud på Bali:

"Du blir 105 år gammel, du kan gifte deg på nytt og får 3 barn. Du er utålmodig, men hvis du slapper av og ikke stresser så kan du bli både rik og lykkelig. Ikke noe poeng i å gråte mye, du er kjempeheldig!"

Ketut døde i 2016, samme året som datteren min ble født. Da jeg flyttet til Singapore og jobbet i et av Norges største advokatfirmaer var det også en mann som tilfeldig stoppet meg på gaten og sa:

"You so lucky face, lah!! You will live long, long time"

Jeg skal begynne å tro på alt det tullet der. Om ikke for min egen lykkes del. Dessuten er jeg født i grisens tegn, vannåret 1983. De symboliserer velstand, og skal visstnok være snille, fleksible, optimistiske, intelligente, ærlige, lojale, tolerante, temperamentsfulle, hater konflikter, litt naive og.... tadam - late! Gjør et søk, om ikke annet kan du ha det gøy mens du leser om ditt vietnamesiske/kinesiske dyretegn.

Så nå tillater jeg meg selv å stresse mindre og være mer lykkelig. Det ordner seg. Jeg er ikke lenger redd.

Hilsen

Mai

-her på vei opp en fjelltopp i godt humør