En passende mengde kriminalitet

Jeg har funnet frem boka til den berømte norske kriminologen Nils Christie – En passende mengde kriminalitet. Jeg har et helt spesielt forhold til denne boka. Akkurat som jeg har et spesielt forhold til boka Rettssosiologi av Thomas Mathiesen. Bøker som fikk meg til å løfte blikket som jurist.

Da jeg studerte juss, var jeg så heldig å ha begge disse to gigantene i jussens verden som forelesere. Disse to, som jeg finner frem akkurat i kveld.

I dag skal jeg dele litt av Christie sine tanker. Det er som mammaen min sier. Kunnskap er noe ingen kan ta fra deg, Mai. Vi er og har alltid vært opptatt av å gi dere muligheter til utdannelse av den grunn. Jeg kan legge til, at den kan man også dele helt gratis.

Fangebefolkningens størrelse er ikke bestemt av kriminaliteten, men av den generelle kultur i landet, sier Christie. Hva som er kriminelt og hva som ikke er, er et uttrykk for en kultur. Jeg tenker på henleggelsen besluttet av statsadvokatembetet for ytringen til en ikke helt ukjent komiker Atle Antonsen mot poeten og redaktøren Sumaya Jirde Ali. Ali er kanskje en av de som mottar mest hets i Norge, fordi hun tør å ytre seg, fordi hun er mørk, fordi hun bærer sitt synlige symbol på sin religion og tilhørighet på hodet. Skal Atle Antonsen straffeforfølges?

Jeg følger med på den stigende temperaturen i sosiale medier. Fra rasisme til støtteerklæringer. Har selv skrevet på fjesboka at jeg ikke vil at Ali skal stå alene. Hører på Aftenpodden som forklarer saken med VG kommentatoren Shazia Majid. Juristen i meg tenker at jurister flest kan være uenige om terskelen er nådd eller ikke for straff. Jeg ser rett24 skriver om det. Juristene er uenige, noe jurister gjerne er. Men de forsøker å vise uenighet anstendig og rasjonelt, med argumenter, ikke med sjikane og vold.

Jeg leser Nils Christie sitt siste kapittel i sin bok på nytt. Når er nok, nok? Han stiller disse betimelige spørsmålene i sitt siste kapittel: Når er nok nok, eller eventuelt, når er det for mye eller for lite kriminalitet? Hva er en passende mengde kontroll å utøve gjennom straffeapparatet, og hva er den passende mengde offisielt stigmatiserte syndere? Hvor stort skal vi la straffesystemet vokse, eller omvendt, hvor lite kan vi ha det, hvis vi da trenger det i det hele tatt? Er det mulig å fastsette en øvre eller nedre grense for mengden offisielt utdelt straff i et samfunn? Og til slutt – for oss som arbeider tett ved eller innenfor dette området, er det mulig å influere disse valg?

Det hører til historien at jeg også holder på å lese ut Viktor Frankl sin bok om «Man´s search for meaning». Jeg har ikke lest historier fra konsentrasjonsleir siden jeg var 14-15 år. Da jeg flyttet hjemmefra hadde jeg behov for å finne håp, og få andre perspektiver på mitt eget lille liv. Da leste jeg boka «Det angår også deg», om den norsk-jødiske Herman Sachnowitz som ble sendt til Auschwitz og overlevde. Jeg dro også på biblioteket og leste barnevernloven i lovsamlinga som sto til utlån der.

Jeg vender tilbake til Christie som sier noe jeg har lyst til å gi til deg i dag:

«Straffeapparatet bærer med seg viktige budskap om samfunnstilstanden. Intet sa oss mer om Tyskland under Hitler, om Russland under Lenin og Stalin, eller om Kina under Mao, enn hvordan de kontrollerte og straffet sine borgere. På samme måte fikk vi sentral informasjon fra Sør-Amerika under diktaturperioder, eller fra Sør-Afrika under apartheid, raseskillenes tid. Staters straffesystem blir av sentral betydning for vår vurdering av dem. Målt mot våre generelle verdier blir vi i enkelte tilfeller i stand til å si at det er noe fundamentalt galt med enkelte statssystem. Omvendt kan vi komme til å si: Her det noe fint, bevaringsverdig, hva ligger mon tro bakom disse gode tilstander?»

Christie var av den oppfatning av at en stat med en liten mengde straff, er en bedre stat enn en med en stor mengde. Hitlers konsentrasjonsleire var konstruert for å utrydde en folkegruppe. Beveger vi oss fra ekstremeksemplene, blir det vanskeligere. Når er nok blitt nok? Hvor går grensen i vårt samfunn? Når er fangebefolkningen i et land vokst til en slik størrelse at vi får følelsen av at dette må være galt, helt galt, uakseptabelt? Når er fangenes livsvilkår under verdighetsgrensen? Han tar opp tre spørsmål med utgangspunkt i HVIS:

Hvis vi tror på verdier som godhet og tilgivelse – da bør vi holde straffeinstitusjonen liten. Vi har fundamentale regler og verdier som han ramser opp: Vær snill. Bevar liv, ikke drep. La ikke med vilje andre komme til skade. Tilgivelse rager over gjengjeldelse. Dette er eller har vært kjerneverdier i vårt samfunn.

Straff er pinepåføring, som er i disharmoni med verdier vi setter høyt. En begrenset bruk av fengsel reduserer disharmonien i vårt straffesystem. Når disse verdier trues av stort bruk av fengsel, må vi endre forutsetningene for denne bruken, ikke verdiene.

2. Hvis vi tror på verdien i å beholde sivile samfunn som sivile – må vi holde straffens apparat lite.

Straff er et tungt virkemiddel. Folk skal pines. Et slikt virkemiddel krever makt. Maktbruk krever styring. Det gjør at straffen får egenskaper som står i sterk kontrast til måtene sivilt liv er ordnet på. Straffen krever vertikale ordninger. Man kan ikke velge bort straffen. Bruk av straff krever innenfor vår kulturkrets sterkt formaliserte former for kontroll av makt og pineutøvelsen. De frie borger er prototypen på det sivile liv, møter på det personlige nivå. Som hele personer, ikke i strikt regulerte og avgrensede roller. Primærkontrollen er bygget inn i forholdet, i åpne, egalitære forhold vil kontrollen være basert på gjensidighet. Kontrolltypen kan misbrukes, hvor mer formelle former for kontroll må påkalles. Ofte mislykkes de statlige inngrepene, noe som også gjør at alternativene disintegrerer. Mannen som slår kona, naboene lurer på hvorfor politiet ikke griper inn. Krisesentrene, felles kvinneaksjoner eller naboers inngrep skjer ikke. Stoler vi for mye på staten?

3. Hvis vi tror på verdien av å leve i et samfunn preget av samhold og integrasjon – må vi hindre veksten i strafferettens apparat.

Sterk vekst i straffens institusjoner betyr en alvorlig trussel mot idealer om sosialt samhold og assimilasjon. Så lenge det ikke er mange som sees som ekstremt avvikende, eller fundamentalt kriminelle, kan nok arrestasjon, tiltale og straff ha gunstige virkninger på det indre liv i et samfunn. Med en liten fangebefolkning kan man se på disse som unntak, eller avvik. Vi andre fortsetter på den smale sti. Men hvis man får en for stor kategori straffede, endres bildet av avvik til krig. Det sammensveisede samfunn hvor skadelige kryp settes inn, transformeres til det splittede samfunn hvor store segmenter sees som potensielt skadelige for den sosiale ordning. For den som straffes vil fengsel gå fra å være skammens pøl til et ubekvemt oppholdssted som kan gi anseelse i noen kretser. Alternativet til krigsforhold og masseinnesperring er å gi disse segmentene av befolkningen vanlig andel av vanlige samfunnsgoder. Utdanning, arbeid og politisk og kulturell deltakelse.

La det være sagt. Christie mente åpenbart at ja, det finnes en nedre grense for hvor langt man kan gå i å la den formelle straffen krympe. Det finnes, selv i de beste av alle samfunn, situasjoner hvor generelt aksepterte verdier er truet. Det finnes situasjoner hvor de som truer dem, er uvillige til å holde seg tilbake, hvor de er uvillige til å møte dem de måtte ha skadet, ved å delta i en gjenopprettelsesprosess, eller hvor de som er skadet ikke er villige til å møte skadevolderne. For slike situasjoner og slike folk, har vi strafferettsinstitusjonen. Brukt med forsiktighet er denne et uunnværlig sivilisasjonsprodukt. Det finnes et minimum, men å advare mot at det skal bli for lite rom for strafferetten i et moderne samfunn, er som å advare mot oversvømmelser i Sahara, skriver han.

Christie siterer professor Halvdan Koht:

«Kvar gong ei ny klasse reiste seg og kravde rom og rett og makt i samfunnet, da kunne det med det same sjå ut som at det voks opp hat og således før til ein strid som kunne sprenge heile samfunnet. Men til slutt, når underklassene nådde fram, da syntes det seg at samfunnet hadde vida seg ut og vorti mykje rikare enn det før var. Den nasjonale samkjensla som før hadde femnt berre om ei eller eit par overklasser i folket, vart ei nasjonalkjensle med djupare rot og større vingefang enn nokonsinne før. Den nasjonale kulturen vart meir og meir folkekultur».

Mer straff er ikke alltid svaret. Vi må motvirke mer straff, der er jeg så enig med han. Andre samfunnsgoder må til. Mer utdanning, mer arbeid og politisk og kulturell deltakelse. Det er det vi må jobbe for at alle får muligheten til, slik at rommet vi lager blir større og rikere. Jeg prøver å forstå hetsen som et symptom på noe annet. En følelse av trussel. Kanskje er det for naivt, men jeg velger å holde på mine verdier. Tilgivelse er større enn gjengjeldelse. Man skal ikke kutte kontakten med de man er uenige med. Eksponering av uenighet må til, forutsatt at de som deltar i ordskiftet har grunnleggende friheter og er villige til å komme hverandre i møte.

Det vi heller burde bruke tid og krefter på er hvilke deler av samfunnet vårt som ikke fungerer, og hva vi kan gjøre med det som individer. Hvilken betydning har vi som enkeltindivid? Kan vi insistere på en sta form for menneskelighet i møte med elendighet og urettferdighet? Hva ville Niels Christie sagt om asylinstituttet i Europa og Norge? Hva ville han sagt om barnevernsinstitusjonene våre? Hva ville han sagt om den manglende kontrollen av forvaltningen? Hva ville han sagt om de økende forskjellene i samfunnet vårt?

Jeg gjør visst ingen nytte for meg om dagen, siden jeg ikke har noen tradisjonell jobb. Men et system som setter nytte som overordnet verdi, er i stor fare for å destruere både liv og verdighet. Det mente Janina Bauman som overlevde Holocaust. Så jeg skriver videre og prøver å finne andre verdier. Noen kan mene at jeg driver med selvproletarisering. Var det nødvendig å gå fra millionlønn til ingen lønn, Mai? Kanskje ikke, men jeg tror at historien min, og historien vår kan bidra mer enn nok en dom, et vedtak eller en sak akkurat nå. Så jeg prøver meg med enkeltindividets stahet. Kanskje du skal, du også?

Hilsen Mai

Still meg gjerne spørsmål, hvis du lurer på noe ved å svare på denne e-posten her. Del gjerne tankene dine med meg.

Her er den nye hjemmesiden min, som jeg ikke har oppdatert på en stund.

www.voogco.no

Liker du historiene? Liker du de nye perspektivene? Spander en kaffe på skribenten her:

buymeacoffee.com/maivo1983v