GRUER DU DEG TIL JUL?

Noen ganger gruer jeg meg til jul. Noen ganger gruer jeg meg ikke til jul.

​I mange år gruet jeg meg til jul. Men jeg gjorde ikke det da jeg vokste opp. Kanskje det er jevnt fordelt med år.

Når jeg tenker på det, er det som ligger dypest i meg, at jeg ikke gruer meg til jul. Jeg bare gledet meg da jeg var liten. Det var ingenting å grue seg til. Det var bare frihet, glede, sang, god mat og tilgjengelige voksne, julegaver, juletre, knitring i peisen og en kasse med klementiner. Pappa som sovnet i sofaen, mens broren min og vi andre barna spilte og sang julesanger som vi hadde lært på skolen og i kirken.

Foreldrene mine har vokst opp med INGEN juletradisjoner. Jeg mener - ingen. Fordi moren min sin familie var Cau Daister. Faren min sin familie var buddhister. De drev med forfedredyrking og den største festen var ikke jul, men Tet (vietnamesisk nyttår). Selv om mange vietnamesere er katolikker, er ikke mine foreldre en av de. Faren min har riktignok jobbet et år som lensmann i en rolig katolsk landsby ved Mekongdeltaet- men ingen av mine foreldre har vokst opp med verken juletre, adventslys eller historier om det lille Jesus barnet. I alle fall ikke noen julekalender.

Franskmenn var i Vietnam, eller det som helt Annam og Indokina i grovt 100 år. Selvfølgelig har deres tilstedeværelse hatt en innflytelse på skolesystemet, på hvordan man tenker i Vietnam, på hvordan man feirer og alt det der. Samtidig er det den kinesiske kulturen som har hatt størst innflytelse - med mer enn 1000 års kriging frem og tilbake. Deler av Vietnam er også knyttet til Cham kulturen, som er mer hinduistisk- buddhistisk matriarkalsk kultur, hvis jeg har forstått det riktig. Majoriteten av cham folk er i dag muslimer, med en minoritet som er hindusistiske.

Hvis du ble nysgjerrig - og aldri har hørt om denne folkegruppen før kan du lese mer for eksempel her:

https://en.wikipedia.org/wiki/Chams

Nok digresjoner. Det jeg ville si er at mine foreldre skapte julen selv når de kom til Norge. Det ligger en frihet der som er magisk, og som jeg tar som en selvfølge. Når man starter helt på nytt kan man lage litt det man vil selv. Det er ingen forventninger om hva man må gjøre, verken på den ene eller andre måten. Man MÅ ingenting.

Noen ganger er det fint å ha røtter og tradisjoner. Noen ganger er de i veien. Noen ganger er det som størknede spor som kjører helt feil vei og ut i intet, eller langt ned i gjørme og møkk. De blir dypere og dypere jo oftere man kjører dem, og desto vanskeligere og vanskeligere å ta en annen vei, og komme seg ut av gjørmen.

Jeg er litt usikker på hvor min første jul ble feiret. Kanskje på Kolbotn? Jeg hadde faddere, som var kristne, tilhørende den norske kirke. Det ene fadderparet Per og Solveig var barnløse og allerede godt etablerte. Nærmere 50 år var de da de ble mine faddere. De pleide å samle hele familien sin til jul. Vi fikk lov til å være en del av den. De leide like godt hele Sofiemyr kirke og inviterte søsken med ektefeller, barn og barnebarn. Vi hadde tradisjonell norsk koldtbord som de bestilte, masse gode kaker, godteposer med rosiner og klementiner, vi satt i kinosalen i kirken og så Flåklypa Grand Prix. Noen av brødrene til Per spilte til og med på sag. Jeg syns det var SÅ hyggelig, så gøy. Vi ble inkludert i alle deres tradisjoner. Det var god stemning, alle var vennlige, jeg merket ingen stress. Vi barna fikk leke og tulle og holde på. Vi sang og gikk rundt juletreet. Jeg fikk alltid fine, nydelige, praktiske gaver til jul fra Per og Solveig. Ting jeg kunne trenge som cherrox sko. En sekk. En varm strikket genser. Etterhvert som jeg ble eldre fikk jeg penger som jeg kunne bruke på det jeg ville.

Det andre fadderparet jeg hadde besto av Margrit og Viggo. Margrit - en sykepleier opprinnelig sveitsertysk og Viggo fra Nord-Norge. De hadde to jenter som var litt eldre enn oss. Hver jul dro de verken til Sveits eller til Nord-Norge. Den lille familien deres på fire bakte pepperkaker som jeg fikk være med på å bake. De lagde sveitsiske, lyse kaker som lignet en form for runde små krumkaker som de møysommelig lagde på kjøkkenbenken med oss. De hadde levende lys på juletreet som så helt magisk ut når de ble tent.

Da vi flyttet til huset i Prinsdal fra Kolbotn begynte vi å kjøpe ekte juletrær med pappa. Vi hadde julelys i mange forskjellige farger og jeg elsket at det lyste i mørket overalt. Jeg elsket å gå i kirken og synge, høre juleevangeliet, om kjærlighet, om det lille Jesus barnet. Det lille barnet som ingen hadde plass til. Jeg sang i kor, og sang av full hals. Fremdeles kan jeg få tårer i øynene av å synge Deilig er jorden, eller lytte til O Helga natt når den synges av en dyp varm bariton stemme. En av yndlingssangene mine er En stjerne skinner i nat. Er det den heter?

Datteren min og jeg øvde på den. Hun skal synge solo andre verset i kirken til jul, og vi sang sammen dette:

En nyfødt kjærlighet sover.

Nå er Guds himmel nær.

Vår lange vandring er over.

Stjernen har stanset her.

• Englene synger høyt i kor. Synger om fred på vår jord. Verden var aldri helt forlatt - en stjerne skinner i natt.

  
  

Og jeg - som det følelsesmennesket jeg er, fikk tårer i øynene. Vi gikk oppover bakken, på vei til skolen, og hun så ikke hvor rørt jeg ble, eller hvor tykk og skjelven stemmen min plutselig ble. Hvem ville trodd at jeg skulle synge denne sangen på nytt med min egen datter? I alle fall ikke jeg for 10 år siden, da jeg gikk igjennom IVF runder etter runder, spontanaborterte og samtidig våket ved sykesengen til broren min på Ullevål sykehus med en sorg så stor at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

I år, med krigen i Gaza og fortsatt krig i Ukraina lurer jeg på om det noensinne kan bli fred? Og det er da jeg tenker at julens budskap dukker opp for meg. Tro, håp og kjærlighet. Kanskje er julen dette for meg. Selv i mørket kan det finnes håp. Vi kan tenne lys.

Men tankene løper av gårde for meg. Det jeg ville skrive om var at jeg ikke gruet meg til jul som liten, fordi begge foreldrene mine var så avslappede. Det var så få forventninger, annet enn at vi skulle være sammen. Ha det hyggelig, ha plass og rom til alle. Vi delte en sjokoladekalender på fire barn, så på TV og fulgte Eli og Theodor på NRK og Skomaker Andersen, og så at snøen falt, mens vi satt inne, gode og varme ved peisen. Alle kunne sove så lenge de ville, vi hadde ingen planer, annet enn å gjøre det vi følte for.

Det året jeg flyttet hjemmefra, var jeg 14 år. Det var det samme året jeg opplevde min første jul som ikke føltes som jul. Som ikke føltes som fellesskap. Som ikke føltes som ferie. Som ikke føltes som gode forvetninger om fred og frihet. Som ikke føltes som jeg hørte hjemme noe sted.

Beredskapsmoren jeg bodde hos var opptatt av hvordan entreen hennes så ut. Hun var opptatt av om rullgardinen var opp eller ned. Det står til og med i beredskapsrapporten hun skrev. Jeg var bestemt og nektet å ha rullegardinen til rommet mitt oppe, selv om jeg fikk beskjed om det. Jeg var rett og slett en sta og uskikkelig unge i hennes øyne - og jeg var vel kanskje det også. Som de fleste tenåringer. Men hun måtte påpeke at det det var HENNES inngangsparti, og det var HUN som bestemte, ikke jeg. Over hvordan det skulle se ut, uavhengig av om jeg følte behov for å skjerme meg selv ved å ta den rullgardinen ned.

Uansett, denne beredskapsfamilien hadde tradisjoner. De skulle gå i kirken. Jeg skulle passe på julemiddagen. Ikke visste jeg da at den var det viktigste med den norske julen hennes. Jeg skulle etter en viss tid skru ned varmen, til det laveste så maten holdt seg varm, til de var ferdige i kirken. Var det julepølsene? Eller medisterkakene? Eller kanskje det var potetene? Jeg husker ikke lenger.

Da de kom hjem fra julegudstjenesten var det oppstandelse.

-Mai, du har ødelagt julemiddagen vår!, nærmest ropte hun. Du skulle bare gjøre en enkelt ting, og så ødelegger du alt sammen!

Jeg så på henne litt overrasket og skjønte ikke helt. Jeg hadde skrudd på laveste, trodde jeg og gått ned på rommet «mitt», og lest en bok. Viserne av tall rundt ovnen hennes var slitt helt vekk. Jeg ante ikke om jeg skulle skru til høyre eller venste for høy eller lav varme, og jeg hadde åpenbart skrudd helt feil.

-Unnskyld sa jeg, men jeg trodde jeg skrudde på laveste varme?

Hun ga meg en kald skulder, og prøvde å «redde middagen», i sinne. Ta av det som var brent.

Etterhvert begynte flere og flere familiemedlemmer å komme.

-Mai har ødelagt julemiddagen vår i år, unnskyldte hun seg og så strengt på meg hver gang, mens jeg sank lengre og lengre ned i stolen jeg satt.

Jeg, hadde egenhending ødelagt for dem. Det var ikke meningen å ødelegge for dem. Jeg hadde bare nok med å føle meg ensom og alene, selv om det var jeg som hadde valgt å dra hjemmefra. Det at det var ulevelig for meg hjemme, betød ikke at jeg ikke så at vi også hadde hatt gode stunder som en familie.

Jeg tror kanskje jeg fikk en gave eller to den julaften, i tillegg til at fadderne mine leverte fra seg noe til meg. De andre fikk en haug og jeg bare stirret i det glansete pakkepapiret og drømte om å gå ned på rommet mitt og lukke igjen rullgardinen som jeg ikke hadde lov til å lukke igjen. Særlig ikke i dag når de hadde gjester. Det var ikke der jeg hadde lyst til å være. Jeg hadde bedt om å få lov til å være hos noen jeg kjente, fadderne mine, eller søndagsskolelæreren min.

-Det er uaktuelt, sa barnevernet. Foreldrene dine vil ikke det, og det er de som fortsatt formelt har omsorgen for deg.

Så da ble jeg der jeg var.

Året etter var det samme historien på nytt. Jeg var kommet i «hybel i fosterhjem», og de ville ikke la meg være hos de jeg ønsket å være hos, eller de jeg følte meg trygge hos.

Så jeg ble med denne småbarnsfamilien og ble med på DERES tradisjoner. Barna deres hadde varme, små kropper med røde kinn som var helt utslitt etter å ha pakket opp flere gaver enn det de rakk å leke med. Ribbe, med tilbehør i TILLEGG til pinnekjøtt. Jeg var drittlei. Det var for mye og helt feil, Jeg følte meg ytterst alene. Ytterst eksludert. Det var ingen som spurte meg om hvordan jeg pleide å feire jul. Eller om det var noe jeg følte for. Og det jeg følte for var uansett ikke akseptabelt eller lov. Det var helt uhørt.

Forut for disse «julefeiringene», vandret jeg rundt i Oslo og gruet meg til jul. Stålsatte meg sånn at jeg skulle orke å være sammen med disse folkene som jeg ikke følte meg hjemme hos. Som jeg ikke følte at jeg hadde noe til felles med. Som overhodet ikke var interessert i å åpne opp for andre måter å feire jul på. Eller i det minste spørre meg hva jeg kunne tenke meg å gjøre til jul.

Så når jeg ser på det utenforskapet som finnes hver eneste jul, føler jeg så med alle sammen. Jeg gjør det hver jul.

Etterhvert ble jeg så stor at jeg fikk lov til å velge selv, selv om jeg fortsatt fikk ettervern av barnevernet.

Jeg valgte de menneskene som tok meg vel i mot. Jeg valgte de som så meg. Jeg valgte de som ville meg vel, og som ga varme. Ikke minst fant jeg min egen måte i dialog med søsknene mine. Søsknene mine og jeg lagde søskensamlinger, da vi fikk kontakt igjen. Vi har det fortsatt hvert år. Får vi det ikke til, gjør vi det på nyåret. Det er ikke viktig hvilken dag vi møtes. Det er ikke viktig hva vi spiser, bare det er noe vi alle syns er godt. Det er ikke viktig med gaver. Vi har musikk vi liker. Vi er sammen. Barna er inkludert. De voksne er avslappede. Alle bidrar. Vi hjelper hverandre og fordeler oppgaver. Ingen må stå alene om alt. Om noen sovner på sofaen er det ok. Jeg har sluttet å grue meg til jul i mitt eget hjem. I min egen by. Jeg vandrer ikke lenger rundt alene og spiser kebab på Maliks og bestiller banansplitt for meg. Jeg lager meg den julen jeg selv vil. Jeg fikk det i gave fra foreldrene mine, som jeg en gang forlot.

Jeg håper du også lager deg den julen du selv vil, og at du og det som er din gjeng finner ut av det. At dere ikke går i gjørme, men klarer å skifte spor hvis dere trenger det. Eller koser dere med det dere har landet på.

Feirer du ikke jul? Nei, det er mange som ikke gjør det. Håper du likevel får fri og kan puste ut og få litt fred.

Bildet under er mine damer i rødt, hvitt og blått. Hun i midten er meg. Mammaen. Jeg pleier å si til jentene mine - det er mamma med mitt indre barn. Uten at jeg passer på henne, kan jeg ikke passe på dere. Uten meg, ingen dere.

Damene er i de franske og norske farger, og strengt tatt de amerikanske også. Malt av min bros venn Cuu. De er kvinner. De er internasjonale - de representerer styrken i de kvinnene som har vært der før oss. Som har næret, og båret og bæret. Cuu som selv var båtflyktning som ble både kunstner, maler, fotograf og... lege. Cuu lærte å lese og skrive av en fransk-vietnamesisk half caste, prostituert. Disse kvinnene voktet over han, ga han ly.

www.voogco.no