En uærbødig halvtårsrapport

Hei du,

Lurer du på hvordan det går?

Det er februar blitt. Jeg ser utover Grønland og til asketreet i bakgården. Det går mot lysere tider, selv om grenene fortsatt er Sørenga-grå.

Jeg har en blå almanakkbok som heter «Dream and do». Der står det at det har gått et halvt år siden jeg startet dette annerledesåret, som jeg har bestemt skal få lov til å bli to år.

Jeg sluttet i jobben i juni fordi jeg skulle skrive. Juli var ferie med sykkelturer ut til foreldrene mine, tur til Frankrike, Vestlandet og Sørlandet. August ble til barnehage og skoletilvenning. Det var først i september at jeg syns jeg kom skikkelig i gang. I oktober kom det vannkopper og sykdom både hos meg selv og/eller mine nære, og disse sykdommene har egentlig for å være ærlig vart helt frem til nå. Med et hyggelig avbrekk i jula da som tross alt var feberfri. Da fikk jeg skrevet! Men livet - det er jo nå.

Jeg sa til meg selv at dette prosjektet skulle jeg gi meg tid til å være med familien og jentene så de kom fint i gang med skoleår og barnehageår. Tilstedeværelse nok til å være i nuet når den første snøen faller, og alle benkene bortover Grønlandsleiret kan børstes rene av en treåring for eksempel. Så skulle høsten gå med til å lære meg om bokbransjen og orientere meg. Skaffe meg et nettverk. Søke om penger, og skape meg en liten formell struktur som kunne kommunisere ut hva jeg gjør. Gjøre resterende researcharbeid på materialet mitt.

Her kommer noen resultater:

Tid Jeg fikk mer tid til barna og familien. Foreldre, søsken og egne barn. Venner. Grønland beboerforening. Fest. Teater. Konserter. Tilfeldige treff. Tiden er det aller mest dyrebare som jeg har kjøpt meg, og den vanskeligste å gjøre noe med. Det er bare 24 timer i et døgn, og én mighty Mai.

Det som er krevende er at jeg stadig føler at jeg trenger mer tid. Kreativitet trenger tid til å modnes. Jeg må gjøre «ingenting», så hjernen får tid til å lage nye koblinger, historier, originale ting. Stirre ut i lufta. Følge med og sanse rundt meg. Det er helt i strid med denne vanlige prestasjonsfokuserte og to do måten å levere på, som jeg har vært vant til de siste 15 årene. Det er krevende å legge fra seg den «effektive, ambisiøse, foroverlente og resultatbevisste» Mai, som fyller klisjeene til stillingsannonser. Som gjør en hel masse.

Så jeg jobber med å gjøre mindre, og være mer. Mer tilstede. Men det krever. Jeg går inn i en krevende fase nå. Mye av kildene mine er på plass. Jeg har lest tonnevis av bøker i forskjellige sjangre. Egne saksdokumenter. Nå må jeg jobbe med å være stille med materialet mitt. Kna det, hente det forsiktig frem, forme det samtidig som jeg er et sosialt dyr. Som elsker folk og er så nysgjerrig på alt mellom himmel og jord!

Jeg har interesser i alle mulige fora. Det er anarki i hvordan jeg går frem og bare kjører på der jeg har lyst. Bredt ut, for så å snevre inn. Jeg går på sakprosafestival, frokostmøte med Advokatforeningens mangfoldsutvalg, Juristforbundet og Techforum møte, utforsker Chat GPT, leser om økonomi, gnierindeksen, ulikhet, rapporter fra Medietilsynet og EU lovgivning, nyere høyesterettsavgjørelser på arbeidsrettens område, nyhetsbrev for gründere, romaner og sakprosa i en salig blanding. Går i møte med ordføreren og andre politikere på rådhuset for å få flyttet Fyrlyset fra det belastede området vårt. Demonstrerer mot kutt i barselomsorgen. Blir intervjuet av forskere om barselomsorg sett fra et minoritet- og multikulturelt perspektiv. Snakker med tilfeldige somaliske mammaer på Tøyen bibliotek og drikker kaffe og snakker i timesvis med den 90 år gamle naboen som forteller at Den norske bank ga halv julegratiale til de kvinnene som var skilt før i tiden. Noen ting har tross alt blitt mye bedre med tiden....

Jeg veksler mellom å tenke at jeg gjør for mye, og gjør for lite, hvis du skjønner hva jeg mener. Den stemmen sier sånne ting som det her:

• Mai, ta deg tid til å være i nuet. Samle kreftene og fokus. Ikke gjør hundre ting om gangen. Så sier den, jomen, det er jo sååå gøy, og skulle ikke du ha det gøy i år da?!

• Mai – slutt å skryt. Gjør din greie og hold kjeft, liksom. Men jeg deler reisen min for det, med risiko for å bli oppfattet som verdens største selvsentrerte dust. Bær over med meg. Jeg har mye som skal ut.

Penger Uten penger ingen tid. Jeg har et ENK som heter Vo & Co. Skaffet meg Folio konto, og har nå også kjøpt Fiken regnskapssystem. Solgt unna noe fond. - Jeg fikk penger fra Fritt Ord og masse gratis publisitet og kontakter - Jeg fikk penger og en rådgiver fra Leser søker bok som jobber for å gjøre litteratur mer tilgjengelig for alle - Jeg fikk penger fra NFFO, bransjeforbundet som støtter sakprosaforfattere

Totalt 300 000 kroner. Ca. 3 månedslønner hvis jeg bruker gammel kalkulator på lønn. I kulturbransjen så er det nesten en årslønn. Og det uten noen sosiale rettigheter, pensjon eller annet. I verdenssammenheng er det likevel gode ordninger. Vurderer på om jeg skal søke om å bli med i litteraturlab, den kulturelle skolesekken, og sikte meg inn på videregåendeskole som målgruppe.

Så lagde jeg meg en nettside med litt hjelp (www.voogco.no), ordnet meg så jeg kunne sende nyhetsbrev med Convertkit og bygger meg min lille trygge gjeng der, mens jeg øver på å skrive og ta plass til ekte personer, og ikke bare inni mitt eget hode.

Nettverk Jeg er i dialog med tre forskjellige redaktører i tre store forlag. De setter av tid og ressurser og tar imot tekst. Vi har møter, og jeg jobber med å ha is i magen. Ikke signere før jeg har funnet det som passer meg og mitt prosjekt så jeg kan styre retningen selv. Stå i kaos. I tillegg har jeg snakket med tre forskjellige filmfolk/dokumentarister og til og med avvist et selskap som sto klar til filming. Jeg har blitt enig med en fotograf om at vi lager utstilling og planlegger reise til Vietnam. Fikk mulighet til å holde foredrag og snakke om prosjektet mitt, og ble akkurat kontaktet for en styrejobb. Det er spennende.

Det er gull å få snakke med rådgiver fra Leser søker bok. Folk som bruker av tiden sin, og som får lønn av staten til å gjøre boka mi bedre. Det er luksus.

Kulturfolk har det ikke spesielt fett, har jeg nå skjønt når jeg beveger meg i denne verdenen. De fleste forfattere har annen jobb ved siden av skriving, de holder foredrag og gjør diverse ting de har mer eller mindre lyst til å gjøre så de har noe å betale regninger med. Ellers er de rike og privilegerte, eller har en partner som er det.

Kildemateriale

Jeg har over 100 timer med intervjuer med egne foreldre, i tillegg til opptak av samtaler med de som tok dem imot i Norge, sjefen til faren min, fadderen min osv. Jeg har fått statistikk fra NAV og SSB, og lett frem masse relevant litteratur. Leser også på fransk og engelsk om gruppene av vietnamesiske flyktninger i USA, Canada, Australia og Frankrike.

Som følge av møte med historiker – Ola Alsvik, en kontakt jeg fikk gjennom Fritt Ord, sitter jeg nå dybdeintervjuer med 20 sør-vietnamesiske krigsveteraner. Manuset hans kommer til å bli bok, så følg med. Kildearbeidet hans er så bra, og kan brukes og gjenbrukes av meg.

Jeg brukte mye tid på å innhente egne saksdokumenter, og fikk først i desember og januar egne barnevernsdokumenter, og egne straffesaksdokumenter. Nå har jeg altså lest igjennom alt. Jeg leser og blar igjennom med en profesjonell distanse mens jeg holder på.

Det er tett sammenheng mellom kunnskap, makt, penger, nettverk og mot. Jeg er så privilegert at jeg kan krysse av på alle, og kjører på.

Men så må jeg ta pause. Det er tungt. Det er som en slags sorgprosess. Over at jeg ble voksen så fort, så voldsomt og innimellom så alene på et vis. Når rollene snus på hodet. Når foreldrene dine ikke er de som holder deg som en trygg hånd i livet, fordi de ikke klarer eller kan. Fordi systemet, kulturen og til og med språket er fremmed for dem. De regler man var vant til, kan ikke anvendes lengre. Det er også en sorgprosess over en hel kultur som forsvinner med mine aldrende foreldre. Det er også en sorgprosess over de tingene som ikke lenger ser ut til å fungere like godt. Todelingen av helsesystemet, skolesystemet, idrettsarenaer for barn, boligmarkedet - bare for å nevne noe. Det er samtidig en glede, over alle menneskene og et system som gjorde at det gikk godt. Som gjorde at jeg fikk alle muligheter, kom meg opp, frem, gjennom og hel, full av varme. Det er mange følelser, mange tanker som må sorteres. Det tar tid.

Jeg var så heldig at jeg fikk testet noe av historien vår på et fysisk foredrag som fikk gode tilbakemeldinger. Det hjelper meg i strukturering av stoffet mitt. Håp i krisetider, kalte jeg foredraget. Mer av det må til. Litt selvpålagt tvang er bra, tenker jeg. Jeg er sånn som tenker mens jeg snakker. Noen ganger blir det bra, noen ganger blir det sånn passe.

Jeg har i alle fall funnet ut av at jeg ikke kan skrive i du/deg form til barna mine i boka. Det må bli til andre voksne som er interessert i å lære en ny kultur å kjenne. En leser som er opptatt av de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt. Som både er villig til å lære, tilpasse seg, men også har et ønske om å bevare og foredle. Det er da noe. En som deg?

Men nå roter jeg meg bort igjen. Foreldrene mine vil ha hjelp med forsikringen nå som de er i Vietnam på tur, de vil ha hjelp i kontakten med Plan og bygg. Barna skal ha tilstedeværelse, mat, følges på fritidsaktiviteter, til helsesykepleier og til skogen. Jeg derimot vil skrive mer, uten å falle i en produktivitetsfelle. Da kan jeg ikke bruke en halv dag på en uærbødig halvårsrapport. Jeg ler. Jeg smiler. Jeg titter ut. Nå er det lunsj. Mat må man ha. Du er litt håpløs, Mai sier den indre stemmen. Men skrivelyst og leselyst har jeg. Samfunnsengasjement også. Den vil og må jeg dele mer av. Helt på, men også helt av. Yin og Yang. Mulig det må bli litt mer «av» nå fremover. Jeg har begynt å jogge et par dager i uka så jeg klarer å fullføre 5 km av Sentrumsløpet. Unna vei, her kommer sinken meg :-)

Jeg begynner på min fjerde notatbok med tekst, som det skal skrives enda mer i fremover.

Alt godt!

Mai ​