Grønland - en kjærlighetserklæring

Snart er det valentines... her kommer en lang kjærlighetserklæring som jeg har fundert på en stund.

Mange har spurt meg om hvorfor jeg velger å bo på Grønland. Kollegaer, familie, venner og bekjente som har vanskelig for å forstå dette rare valget. På spørsmålene skulle man nesten tro at jeg ofrer barna mines ve og vel ved å bo her.

Vi har tenkt og tenkt, og ender opp med å bli boende hver gang. Som forelder ønsker man det beste for sine barn. Ja, hvorfor blir vi boende egentlig?

Her på Grønland, hvor fattigdommen er synlig. Strøket er belastet. Folk bor trangt. Rusmisbrukerne henger rundt gatehjørnet og setter skudd rett ved siden av moskeen og lekeplassen. Noen stjal julekransen vår i år. Prøvde å bryte opp postkassa. Det tagges på den massive betongen. Nærskolen er blant såkalte ressurssterke foreldre kjent som den verste i byen. Nesten ingen etniske norske går der, hva nå det måtte bety. Medianinntekten på vårt postnummer er ifølge Aftenposten godt under 200 000 kroner i året. Det er ikke til å stikke under en stol at vi har utfordringer her på Grønland. Det er det ulovlige ingen av oss som bor her liker. Kriminaliteten som får herje mellom landets to største politistasjoner. Konsentrasjonene av lavterskeltilbud til sårbare og utsatte grupper er stor i nabolaget med det det innebærer. Det kan jeg skrive om en annen gang. I dag skal jeg skrive litt om hvorfor vi stadig ender opp med å bli.

Jeg er jo ikke noen etnisk norsk nordmann jeg heller. Jeg har kanskje ikke den stereotype sosioøkonomiske profilen for en småbarnsmor på Grønland, som det heter på pent, i dette mindre pene strøket av byen. Jurist, gift med en fransk økonom. Ferierer i Frankrike. Drar på hyttetur til både Hemsedal og Trysil. Barna våre har alt det de trenger når de trenger det. Vi kan alltids flytte for å få hus, hage, større plass. Det er bare ikke vår drøm. Flytte til et mindre belastet strøk i byen... tja, det kunne vi kanskje gjort, men vi ender likevel med å bli.

Litt rart å tenke at jeg må forsvare valget mitt på denne måten, men det føles ut som det er det jeg stadig driver med. Vi kunne sikkert trengt litt mer plass, selv om barna har hvert sitt rom hos oss, vi har sydvendt balkong, garasje i kjelleren, plass til badekar og godt med lys der vi er.

Ett ord dukker stadig opp. Mangfold.

Menneskene her er forskjellige. Har forskjellig bakgrunn. Har forskjellige livshistorier. Jeg liker å snakke med forskjellige mennesker. Lære noe nytt. Bli kjent med hva som rører seg blant folk, hva de bekymrer seg for, hva de er opptatt av. Hvordan livet ser ut fra deres perspektiv. Folk er fra Afghanistan, Irak, Tunisia, Somalia, USA, Sverige, Mexico, Vietnam, Pakistan i tillegg til Norge og Frankrike bare i oppgangen vår. Kanskje er det mine foreldres egen flyktningbakgrunn som gjør at jeg søker dette? Hvem vet. Jeg liker ikke stereotypier, kanskjer fordi jeg ikke har passet inn i de som jeg ofte har blitt tillagt.

Jeg blir imponert over den somaliske mammaen jeg møter i oppgangen. Som leier. Som har hatt utallige midlertidige stillinger i barnehage. Prøvde å bli pedagogisk leder, men endte opp med å ta vernepleierutdanning. Eldste datter er medisinstudent. Jeg skammer meg over egne fordommer når jeg snakker med den liberale afghanske mammaen som bærer hijab på tross av at mannen for lengst har bedt henne om å ta den av. Han truet visstnok med å kaste den hvis datteren kommer hjem med en. Hun smilte og sa bare at hun bestemmer selv. Hos oss tar hun den av, når hun kommer med nybakt brød rett fra ovnen, surret i et rutete kjøkkenhåndkle. Det er hun som styrer økonomien, tar utdanning, består eksamener i fleng og syns matte er lett. Vi oppdaget at mannen hennes hadde krav på fast ansettelse, og fikk han organisert. Den pakistanske familien som har vært her i generasjoner, og som smilende dukker opp på dugnad. Vår nabo som er marokkansk, og alltid hilser bonjour til hele gjengen. Det unge norsk-amerikanske paret som banker på og tilbyr hjemmebakt gresskarpai til thanksgiving. Vår hyggelige nabo på over 80 som husker da Dattera til Hagen var et apotek og alltid slår av en prat med oss. Noen av de i oppgangen er rullestolbrukere. Datteren min er opptatt av at vi ikke må holde heisen for lenge. Hva om de trenger den for å komme seg ut? Når dugnaden kommer stiller folk opp. Vi baker boller, får rød saft og kaster alle mulige slags ting vi finner på loftet og i bakgården etter de mange leietakerne her. Noen kommer, noen drar. Barna i oppgangen går på skoler spredt rundt i byen. Majorstua, Fagerborg, Nydalen, Møllergata, Vahl og St. Sunniva.

I barnehagen har vi blitt kjent med foreldre og barn fra alle verdenshjørner. Og nei, alle er ikke flyktninger, selv om det er noen av de også. Noen er også budbringere, konduktører, arkitekter, advokater, psykologer og journalister. De er norsk-mexicanske, norsk-amerikanske, norsk-indere, norsk-russiske, norsk-thailandsk, norsk-japanske, norsk-portugisere, norsk-svenske, norsk-somaliske, norsk-danske, norsk-norske og lista er egentlig ganske så lang med sånne bindestreksinnbyggere som meg selv.

Jeg bor ikke lenger i utlandet, men føler likevel at verden ikke er så langt unna her på Grønland.

Med de forskjellige menneskene kommer også all den fantastiske maten. Hvor ellers i Oslo kan man få så mye deilig mat samlet på ett sted, fra alle verdenshjørner? Jeg hilser på slakteren som spør hvordan det går med jentene mine. Han hyggelige fyren på polet på Grønland Basar som vet at mannen min vil ha fransk vin. Jeg får ekstra stor porsjon fra den kinesiske restauranten som har de beste søtpotetnudlene i strøket. Asiamaten her nede i gata mi, med alt av urter som jeg trenger for å lage meg en perfekt vietnamesisk suppe. Eldstedatteren min kjenner igjen og hilser på vietnamesisk til han som pakker ut grønnsaker. Hun filippinske som sitter i kassa er på fornavn med oss, og har alltid et smil på lur. De koselige eierne av Asylet som serverer skikkelig husmannskost. Vintage kitchen og Lompa er kanskje ikke like populært som Istanbul kebab, men alle er velkomne til alt her på Grønland. Vi kan til og med skaffe oss fransk baguette bare en rusletur over brua på Åpent bakeri! Flyvefisken må nevnes. De har fersk fisk hver dag. Til og med norske østers av i år.

Vi elsker dette, rett og slett. Mangfoldet i mat og mennesker. Nabolaget er kanskje fattig på penger, men ikke på ressurser.

Et annet ord som kommer igjen er sentralt.

Det er sentralt. Veldig sentralt.Jeg kan gå til jobben, slippe kø og stress. Bane, trikk, tog eller buss som ikke går når snøen laver ned. Det er ikke noe problem for oss. Når vi får besøk fra Frankrike, kan de ta flytoget og rusle hjem til oss. Alt føles veldig nærme og lettvint når vi bor så sentralt.

Vi bor midt i byen, og kan samtidig åpne balkongdøra til utsikt mot Ekebergåsen, tusle bort til botanisk hage, mate endene ved elva, bade ved bystranda ved Munch brygge og boltre oss blant lekeplasser overalt. Blir savnet av marka og «ekte» natur for stort er vi en t-banetur unna Sognsvann, Skullerud, Ellingsrud og Frognerseteren. Trikken tar oss til Ekeberg på 10 minutter. Bussen går ellers ofte nok til Katten, Ingierstrand og Hvervenbukta. Ellers har vi bilkollektivet som har hjulpet oss ut til fine overnattingsturer på DNT hytter i både Østmarka og Nordmarka. Snart får vi også en lenge etterlengtet oppgradering av bakgården vår, som jeg håper blir en boltreplass for sosiale sammenkomster og fine treff med naboene våre. En dag skal vi rusle til Oslo S og ta toget til Finse og gå langturer med jentene.

Vi har småbarn ja. Derfor er det ekstra deilig å kunne gå i operaen til en hundrings hver, etter at ungene er lagt. Se et nytt teaterstykke på Nasjonaltheateret, eller få med seg siste film på Vega scene til og med på en hverdag. Sommeren i fjor gikk vi tilfeldigvis forbi Oslo internasjonale museum. Der var det gratis afrikansk festival på gang! Sammen med kulturskolen på Grønland ordnet de masse flotte musikalske innslag, ansiktsmaling og god stemning med masse fine folk.

Det store spørsmålet som kommer etter denne småbarnsfasen er hvor barna skal gå på skole. Ja si det. Det vet vi ikke enda, men det blir nok en løsning. Det er mange skoler i nærheten. Fungerer ikke en av nærskolene er den neste ikke så veldig langt unna. Vi trenger ikke å selge hjemmet vårt og flytte, hvis nærskolen ikke skulle bli bra for akkurat vårt barn. Vi får nå se.

Helt til slutt, så har jeg en egeninteresse i å bli her. Jeg føler et ansvar for å bidra tilbake til det samfunnet som har gitt meg så mye. Med kunnskap og makt kommer også ansvar. Min familie ble i sin tid tatt i mot med åpne armer av en gjeng gode folk på Kolbotn og Sofiemyr som stilte opp, på alle mulige måter. Det har jeg og min familie nytt godt av. Her på Grønland føler jeg at jeg kan bidra og gi noe skikkelig tilbake med de ressursene jeg har. Jeg kan stå på barrikadene for barna i nabolaget og be om at vi slipper en frisone med rus på Elgsletta. Jeg vil påvirke kommunens politikere til å flytte det tungt belastede klientellet til Fyrlyset ut av skoleveien til barna på Vahl. Jeg skriver gjerne brev til kommunen for å få midler til å oppgradere en slitt bakgård med mange kommunale boliger. Jeg kan forklare hvordan man melder seg inn i en fagforening, og hva som er fordelene med det til noen av naboene. Jeg kunne sikkert gjort mye mer.

Oslo er en liten by, men min lille by. Jeg vil vise denne lille byen min frem til barna mine. Jeg vil samtidig at de skal oppdage verden. Byen oppleves som et lite miniatyr av verden. Jeg vil at de skal ta inn forskjellene og mangfoldet, litt etter litt. Her på Grønland håper, og tror jeg at de får en liten flik av dette.

Det er fordeler og ulemper med alle valg, men foreløpig fremstår det som et godt valg for akkurat oss.

Jeg skrev denne her i februar 2021. Den gjelder fortsatt. Vi har til og med funnet en skole til datteren vår, selv om det var med sorg jeg valgte noe annet enn nærskolen.