Hvordan er det egentlig å jobbe med det offentlige om offentlig eiendom, med offentlige interesser som engasjert innbygger?

Dette er en historie om en bakgård og om min erfaring med å prøve å ruste opp en bakgård eid av Oslo kommune.

En glemt bakgård.

Jeg sto med henne, denne nydelige lille skapningen av en baby som var mer ønsket enn noe annet i denne verden.

Hun pustet forsiktig på meg. Jeg pustet forsiktig på henne i den arvede babybjørn bæreselen fra min eldre bror, og hans førstefødte. Nå var hun og er hun for alltid min førstefødte.

Ditt navn betyr fred, gjentok jeg for meg selv. Ditt navn betyr fullkommenhet.

Jeg tittet ut og ned i en nitrist bakgård, som mest så ut som en stor rundkjøring i asfalt med nedslitte skamklipte tujabusker rundt. Ingen møbler var å se, for det tiltrakk seg bare uteliggere.

Det var skrik og skrål fra den bakgården. Romfolk som gjorde fra seg og sov der. Vi måtte fjerne benkene. Mc´Donaldsen rundt hjørnet var hyppig frekventert av alle de som tilbragte en natt eller fler på Gloria Flames og på Dattera. Eller kanskje til og med Cafe con Bar. En tur hjem, så en tur på Mc´rn og så en svipptur i denne bakgården. Gjøre sitt fornødre, kaste søpla på bakken inni sirkelen og så… ja. Hjem.

Et sted i Oslo. Et sted i landet. Fra byen. Fra dette landet. Mitt Grønland.

Og jeg snuste henne inn, dette nye vakre mennesket jeg hadde i armene mine. Jeg sang og jeg rugget og jeg vugget. Alf Prøysen og Du skal få en dag i morra, mens brystene pulserte hardt av melk, og kroppen var full av lykkehormoner.

Kan ikke dette bli noe da? Kan det ikke bli et sted som små lubne barnehender kan fomle seg frem, stable seg frem og vandre i?

Jeg så henne for meg, men jeg tror egentlg ikke jeg gjorde det. Når små babyer kommer til verden vet jeg ikke om man egentlig kan se noe annet for seg enn akkurat det øyeblikket de er våkne og det øyeblikket de sover.

Det jeg så for meg må ha kommet senere. Når hun vokste til, når nettene ble lengre, og søvnen fant sin lille rytme. Selv om den stadig endret seg hver uke, var det en viss form for rytme.

Livets rytme. Søvn, mat, kos, kyss, søvn og søvn og mat og kos og kyss og atter kyss. Skvulpende vann fra et nyoppusset badekar. Slike ting.

Nattakyss som glir over til morgenamming. Nattamming. Amming.

Og jeg tenkte, og så på dette asketreet i bakgården og den store forlatte plassen. Kan ikke noen ha omsorg for denne møteplassen? Dette åstedet for voldtekt, drap og doplanging. Løsgjengere. Forsøpling.

Jeg kan jeg kan jeg kan, tenkte jeg og følte med hele denne nye kroppen, tung av melk og mangel på søvn.

Jeg brukte mine juridiske ferdigheter. Jeg fant frem det jeg kunne av kunnskaper. Hvordan finner man frem til eierforhold til grunnen? Er det vi? Er det kommunen? Hvem eier dette? Hva er hjemmelsforholdene spurte juristen i meg.

Så jeg gravde, mens jeg leste bøker, tok mine blunder og lot den lille prinsessen sove i sin hvite leander vugge med lange, slanke, tynne treben i lys ask, mens jeg tittet ut av vinduet på asketreet i bakgården. Jeg fant ut at grunnen var eid av Oslo kommune. Eksklusiv bruksrett til sameiet mot vedlikehold sto det i en bortgjemt kontrakt. Med klausul og krav om åpenhet for allmennheten.

Det var nettopp denne åpenheten for allmennheten som var problemet for beboerne. Det var ikke trygt.

Det er 8 år siden nå, i skrivende stund. 8 år siden jeg skrev og var med på møter. Møtte Raymond Johansen på velgertokt. 8 år siden jeg snakket med mor Oslo, Marianne Borgen som endte med å bli ordfører. Vi snakket om barna på Grønland. Alle disse årene med kamp og kjærlig engasjement. Jeg mister tellingen. Jeg ville ha den bakgården lukket, så folk som bodde der kunne tørre å bruke den igjen. Det var ikke vår skyld at Oslos største dopmarked var flyttet til Grønland fra gamle plata.

All den energien som nå gikk til dette prosjektet ved siden av full jobb. Nye runder med IVF. Nye spontanaborter. Nytt barn. Nye naboer. Ny søppel. Nytt styre. Nye tak.

Og det er som om jeg holdt på dette prosjektet som om jeg hold på min egen lille unge. Bli noe vær så snill. Jeg gir deg alt jeg har, men jeg har ikke mer.

Den stadie usikkerheten. Kan det egentlig bli bra? Kan kommunen som eier ta ansvar?

Da babyen min kunne gå, smile og le, og hun hadde fått seg en søster sto vi der. Åpnet med kake, politikere og brask og bram. En lettelsens sukk. Områdeløftmidler ble brukt til å pusse opp bakgården for 8-9 millioner. I samme slengen fikk barnehagen nytt dekke, nye lekeapparater, og seniorsenteret en møteplass. Ingen hadde trodd det kunne bli så fint.

Men så. Så forfalt alt sammen. Vi orket ikke å rake løv, organisere dugnader når den ene naboen - næringseiendomsaktøren Oslo Eiendomssenter ikke var med på laget. De saboterte hele prosjektet med å la søpla flyte. Med å la porten stå åpen. Med å ikke ha kontroll på sine leietakere. Kommunen som byggherre hadde ikke involvert dem i dette prosjektet. Folk ville først stille opp, men så ga de opp. Døra som var levert snudde feil vei. Var ikke rullestolstilpasset. Hvordan skulle vi vedlikeholde når døra fortsatt ikke ble lukket fordi det ikke var nok strøm til porten, og den sto på vidt gap halvparten på tiden?

Det var kommet på plass en oppussing til mange millioner, og hadde krevd en kraftanstrengelse. De private naboene som hadde tilgang kastet søppel i søppelskuret så det flommet over. Jeg stilte i Avisa Oslo med saken. EBY sa - men de har fått dispensasjon til å ha det søppelskuret midt på denne plassen deres... Javel. Vi klagde og ba dem heve kontrakten.

Men så. Ingenting.

Så ingen. Kommunen lot det skure og gå. De tok ikke ansvar for gården, eller dem de hadde gitt tilgang.

Men denne gudsforlatte moren av to døtre på Grønland, det var meg. Jeg ville ikke gi opp. Som om det sto om livet selv. Samfunnet. Livet. Naboskapet. Fellesskapet.

Og det var ikke mulig å gjøre annet enn å fortsette. Gå i forhandlinger med kommunen. Få dem til å snakke sammen. Omsorgsbygg og Boligbygg, bydelen, men EBY ville ikke være med på noe møter.

De sier at når man skylder banken litt har man et problem, men når man skylder banken mye er det banken som har et problem.

Uanvhengig av disse forhold - jeg følte det var mitt problem. Kanskje skulle jeg ha sluppet, og jeg vurderte det mange ganger på flere tidspunkt.

Midt i oppussingen av den andre leiligheten i samme bygget. To små barn. Full jobb. Hva driver du med, Mai? Tenkte jeg, tenkte alle andre.

Jeg vet ikke. Jeg kjemper. For mitt livs prosjekt. En bakgård. Som folk ikke skal unngå. Barrikadere seg vekk fra, men invitere inn i livene sine. Jeg skal egenhending lage møteplass.

Og dugnadene gikk. Noen møtte noen opp på. Andre ikke. Hvorfor skulle barnehagebarna ha ruskenaksjon mens de næringsdrivende fortsatte å forsøple?

Men jeg tenkte - hva skal jeg si til barna mine hvis jeg gir opp i deres egen bakgård? I deres eget nabolag? Hva skal jeg si?

At jeg mistet troen på alt sammen? På dette limet? På disse menneskene? På hele Oslo kommune? Til faens helvete med Bymiljøetaten, bydel Gamle Oslo, Oslobygg, Boligbygg, Omsorgsbygg, Eiendoms og byfornyelsesetaten. Jævla drittetater, jævla byråkrater, jævla private næringsdrivende. Som går med underskudd, men har råd til dyre runder med advokater som de bruker til å sloss mot oss naboene. Men søpplehåndtering det har de tydeligvis ikke råd til.

Nei.

Så jeg bøyet nakken og tok telefoner. Sendte e- poster. Stilte i møter. Gratis. Som seg hør og bør. Det er bare de som har god lønn og masse ressurser som har overskudd til sånt.

Noen ganger lurer jeg på om de som driver med mest verdi i samfunnet vårt er de som jobber tilnæmret gratis. Mødre. Bestemødre. Nabolagskjerringer. Frivillige. Barnehagefolka, rengjørere. Søppeltømmerne. Bonden.

Alle sammen. Jobber for en slikk og ingenting, mens en eller annen byplanlegger eller byråkrat drikker kaffen sin sakte rundt designbordet betalt av våre skattepenger og sier. Nei. Jeg tror ikke det går. Legger en plan i en skuff. Og går hjem. Jeg ringte pressen.

Men jeg skal ikke være dyster. Noen vil si jeg og vi har fått det til. Noen vil si det har blitt bra, eller i alle fall litt bedre. Noen vil si, det ville ikke vært det samme uten deg. Uten din innsats.

Men jeg vet ikke jeg.

Jeg tror bare det går en faen i meg. Jeg gir meg ikke. På godt og vondt. Jeg biter meg fast. Og dette bet jeg meg fast i.

Det kan ikke være så vanskelig å skape en plass rundt egne barn, som ikke er fullt av sprøytespisser, og annet søppel. Rotter. Som andre barn også kan nyte godt av. - Hvor små leiligheter kan utvides med et uterom? Det var spørsmålet jeg holdt inni meg som et lite lys.

Så nå står det der da. Noen flotte busker, planter, blomster, grill, bålpanne og et nyoppussset dekke og en barnehage. Og jeg tenker - vel og en vedlikeholdsavtale, med en fordelingsbrøk det tok 3 år å forhandle frem med kommunen ETTER at bakgården sto ferdig oppført og oppusset, forfalte og så måtte «nullstilles». Det vil si - settes tilbake til den stand den ble pusset opp med, men som ikke lenger var fordi de lot alt forfalle i mellomtiden. Hvem bygger egentlig noe uten å tenke på vedlikehold? INGEN med litt sunn fornuft kjøper en plante uten å tenke noentingpå vanning eller stell etterpå. Til og med kakturs kan dø. Men planter til millioner… de forfalt i vår bakgård.

Men det er signert nå, den vedlikeholdsavtalen. Det mangler fortsatt en part som bruker og misbruker og attpåtil har tilgang til den bakgården. Men varer det som er skapt? Hva når jeg en dag er borte?

Er det dette som er innsatsens lodd? Jeg aner ikke.

Forrige dugnad var en suksess. Folk dukket opp. Vi ble bedre kjent. Ryddet og ordnet, vasket. Nå sier naboene i første etasje at de vil åpne opp mot bakgården, kanskje med skyvedør, i stedet for å barrikadere seg inne. Vi har hatt 17-mai frokost og grilling i bakgården. Seniorene har danset til cubansk musikk og hatt tai chi. Sommerfester med vin, latter sang og band. Mange har benyttet bakgården til grilling denne sommersesongen. Ny plen er igjen anlagt. Det var noen korister som lagde stemning der på sommeravslutning. Vi, og naboene har feiret barnebursdager.

Men nå graver de i bakgården igjen og kjører på den nyanlagte plenen. Rottene har inntatt barnehagen fordi grønnsakssjappene og restaurantene lar søpla flyte. Frukt og grøntbutikken som ligger der hvor Brilleland ligger har fått bruksendringstillatelse. Restaurantene lar søpla stå åpen som en luksusbuffe for rotter og fugler alle dager i uka.

Kommunen, dvs. fellesskapet tar regningen. De graver opp deler av barnehagen igjen i skrivende stund. Den som var nyoppusset for få år siden. Gresset sviktet, fordi rottegangene var så mange og så dype at grunnen sviktet når man gikkk der. Nå har ikke barna ikke en fullverdig lekeplass å leke på lenger, for den er stengt av mens det graves igjen…

At ikke folk blir mer i stuss over at felleskapets midler blir brukt på den måten skjønner jeg ikke. Fortsatt er porten ikke i ordentlig stand. Den er ikke tilgjengelig for verken rullestol eller barnevogner, og det er krevende for de eldre beboerne våres å komme inn og ut. Mangel og brudd på tilgjengelighetskrav burde rettes opp… men har fortsatt ikke skjedd. Finnes det ikke regler for dette da? Et ombud som kan klage inn og få det rettet? Hvorfor krever man ikke at kommunen som byggherre oppfyller sine egne tilgjengelighetskrav i egne byggeprosjekter? Hvorfor krever man ikke at de oppfyller bærekraftskrav?

Jeg har ikke lyst til å være et klagekor. Så jeg blir løsningsorientert. Det må diskuteres hvem, hva hvordan.

 Dette er mine forslag:

1. Alle næringsdrivende må ha akseptable søppelhåndteringsløsninger. Det kan IKKE bare baseres på tillit. Dersom naboer eller andre klager gjentatte ganger, må de få bøter når de forsøpler på egen eller felles grunn, uansett hvem som har hensatt ting eller tang, eller søppel der. Det er bare å innse det, noen folk har vokst opp med straff som det eneste de tar på alvor. Da hjelper det ikke bare med tillit. Men straffen må være forutsigbar, rask og effektiv. Klager bør ikke gis utsettende virkning på kravet om å rydde opp. Gebyrer burde gis fortløpende. Da får de som forsøpler et insentiv til å rydde opp. I tillegg til at man må jobbe for dialog med disse partene, og drive opplæring. Polluter pays burde være et et helt klart førende prinsipp. Sånn som det er nå foregår det en ansvarspulverisering som er veldig lite heldig, og som til slutt ender opp hos befolkning og fellesskapet.

2. Det må bli lettere for alle å vite hvem som eier hva i denne byen. Alle offentlige plasser burde være utstyr med QR koder som gjør at alle kan ta bilder i sanntid om hvordan det ser ut, og sende inn til ansvarlig rengjøringsetat, med kopi evenetuelt til de som kommunen har leid grunnen til og dermed er ansvarlig. Sånn kan hvem som helst bidra til å si fra om tingenes tilstand, uten at man må ha to mastergrader i juss for å få det til.

3. Hver gang noen tar bilde av søppel som flyter over og sender inn, må de som eier eller leier grunnen få pålegg straks om å rydde opp. Gjør de ikke det bør det vanke bøter. Tidsfristen må være kort. Oppdagelsesrisikoen høy. Ser egentlig ut som punkt 1 igjen dette..

4. Ingen offentlige prosjekter burde kunne gjennomføres uten nødvendig 10 års plan for vedlikehold. Det må stilles strengere krav til det offentlige som byggherre, fordi de burde kunne ta ansvar. Mer ansvar.

Åååå, jeg har så mye mer jeg skulle sagt om det absurde i alt dette her. Er du nysgjerrig? Jeg skal prøve å si noe på vegne av beboere på Eiendomsutviklingsdagene i Larvik i 29. og 30. august, se info her:

https://kunnskap.estatenyheter.no/konferanse/eiendomsutviklingsdagene-2024/

Ta kontakt hvis du skal dit, så skal jeg fortelle enda mer. Var du der?

Likte du innspillene mine? Ta kontakt jeg deltar gjerne i videre debatt.

+47 959 98 768

www.voogco.no