Hva har du gjort for å reise deg, Mai?

Ja hva. Hva svarer man på dette da, hvorfor har du ikke bare lagt deg ned og dødd liksom.

Vil du høre en hemmelighet?

Faen heller, det har jeg, jeg mener lagt meg ned for å dø. Særlig da jeg var ung, men aldri etter at jeg fikk barna mine, selv om jeg noen ganger har måttet ta meg hardt i skinnet og bare dratt meg selv opp.

Da jeg var 12 år og ble voldtatt holdt jeg kjeft. Jeg ville ikke belaste mine foreldre med meg og mitt, jeg visste altfor godt at de hadde sitt.

Så jeg, jeg sa ikke en dritt.

Men da- da skal jeg love deg at grunnen faller ut fra der du står. Fordi stillhet som er undertrykkende er ødeleggende. Det skaper depresjon, å presse ned alt det du skulle sagt, alt det du skulle bedt om, alt det du trenger å gjøre for å uttrykke deg, og det som har skjedd med deg.

Jeg gikk rundt og sa ikke dette til en sjel. Ikke til noen. Jeg holdt det inne. Jeg er vokst opp i en familiekultur med en blanding av overdeling og å tie i hjel. Begge deler. Det er forvirrende for et barn.

Men foreldrene mine gjorde så godt de kunne. De trodde at det var bedre for meg å ikke minnes det vonde. Så de ble stille, og jeg fikk det riktig, riktig ille.

Jeg skriver. Det har jeg nesten alltid gjort. Fra jeg var liten jente skrev jeg i dagbok. Jeg skrev, skrev og skrev, alt det jeg følte, alt det jeg tenkte, og jeg gråt og jeg skrev, og jeg skrev mer. Og jeg leste, leste, leste og kjente meg igjen i alt og alle som også hadde lidd oppigjennom historien. Jeg er evig takknemlig for min mor for at hun ga meg gleden av å lese, litteraturen. Hun leste og fortalte historier, og det gjorde også pappaen min, og de historiene vet jeg har vært med på å forme meg, og den jeg er.

Det er den skrivingen, sammen med mye annet som har reddet meg, og derfor må jeg skrive bok, jeg må skrive tekster, jeg må dele og jeg skriver, og jeg gråter og jeg skriver, jeg hører på musikk, danser og så skriver jeg, og skriver.

Og IKKE bare skriver jeg - jeg snakker. Det å holde kjeft, holdt på å ta livet mitt. Mange, mange ganger.

Jeg la meg ned, jeg holdt på å ikke være her mer.

Men jeg sto i en rettssal og fortalte min egen historie, først til noen jeg stolte på, som tok meg i mot, som lyttet, som lyttet og lyttet enda mer. Og så, vel så fikk jeg høre at jeg ikke var gal, men at det som skjedde med meg var galt. Og det - det kjenner kroppen. Det vet den, når noe føles trygt og noe ikke. Og så fikk jeg verdens beste råd - ikke prøv å passe inn, du kommer aldri til å være normal, så bare vær deg. Det er mer enn godt nok. Vær mest mulig deg.

Og så har jeg trent og beveget kroppen min. . Jeg drev med Taekwondo. Jeg tok push ups på jenterommet, jeg brukte kroppen. Jeg brukte stemmen. Jeg sang i skoleband, jeg danset, sloss, sang, og løp, og skrev og gråt og lot det få utløp. Jeg gikk i skogen, jeg gikk på ski, jeg gikk, og gikk og vandret i Oslo sine gater. Jeg betraktet, og jeg beveget meg.

I stedet for å løpe fra alt, lot jeg det få utløp. Og vi mennesker er kreative, og på et eller annet sted, så må det ut, det som er din individualitet. Så få det ut. Få det ut på den måten du vil, og som passer for deg.

Og så en siste, sinnsyk hemmelighet - jeg søkte nærhet til andre mennesker. OG det, det skal jeg fortelle deg er det viktigste av ALT. Det finnes gode mennesker der ute, som vet hvordan man tar i mot. Som vet hvordan å trøste. Som vet å holde armene rundt deg, når livet er så jævlig at du ikke vet opp ned på deg selv.

Jeg er addicted til folk, og nærhet, noen ganger har jeg havnet i feil armer, noen ganger har jeg havnet i gode armer, men det jeg ikke har gjort, er å lukke meg og si - MAI, du trenger ingen armer. Du trenger INGEN, selv om hele mitt sarte hjerte også har følt det når jeg har blitt såret av ekte mennesker, med ekte armer. Og gudene skal vite at jeg har såret dypt noen andre mennesker også. Helt uten å mene det. Og det - det tror jeg er min greie. Jeg tror aldri at vi sårer egentlig helt med vilje, men likevel gjør vi det.

Jo mer du søker nærhet og andre, jo mer lærer du hvilke mennesker du kan hvile hos. Hvilke armer som er trygge. Men da må du observere veldig, veldig nøye. DU, som alle andre, klarer ikke alt alene. Det er en farlig illusjon. Klar sammen med andre. Og strekk ut en hånd. Jeg lover, bare en hjelpende hånd, kan redde livet ditt. Det er ETT lys, som gjør et mørkt romt lysere og synlig, og du kan ikke redde deg selv uten at du blir synlig for deg selv. Og det du trenger.

Kanskje det er det - jeg er modig. Jeg feiler, og som jeg feiler hardt, noen ganger, men jeg prøver igjen, og reiser meg. Igjen og igjen, og jo skrøpeligere og eldre jeg blir, jo viktigere vet jeg at jeg må støtte meg på andre. Vi må ha hverandre.