Hva har jeg gjort siden jeg bestemte meg for å bli forfatter - del 1

Hei du,

Lurer du på om jeg er i gang med bokprosjektet mitt, og hva som egentlig skjedde etter at jeg sa opp den faste, trygge, godt betalte jobben min?

Jeg må innrømme at det var skummelt. Ganske så skummelt. Ikke det, jeg er en fornuftig dame. Jeg har tross alt levd på penger fra Lånekassa og barnevernet og vet hva et budsjett er. Før, da potetmosposen kostet kr. 4,90,- på butikken hadde jeg steinkontroll på hver krone. Jeg søkte om brillestøtte hos barnevernet, så jeg kunne se og studere. Jeg har alltid hatt ekstrajobber ved siden av studiene. Lærervikar på Ski ungdomsskole, skoselger på Løkka, klessalg på Glasmagasinet til fine fruer, etterhvert praktikantjobber hos advokatfirma og vitenskapelig assistent og greier.

Jeg har nesten alltid tjent mer enn mannen min, og har vært vant til millionlønn de siste årene og frem til sommeren 2022. Jurister, advokater og dommere er ikke de som bør klage mest over strømregninga. Jeg skriver fra et priviligert ståsted. Jeg vet at mannen min har lovet å støtte meg, men min feministiske, sosialdemokratiske stemme roper samtidig, du må IKKE bli en byrde for fellesskapet. Hva slags feminist er du?? Jeg lovet kollegaene mine at jeg ikke skulle bli en ny bruker på NAV. Jeg skal ikke tigge noen om noe. Jeg skal klare meg selv. Den norskeste verdien er selvstendighet. Hvis alt går skeis har jeg en plan B. Advokatbevillingen min blir jo ikke borte over natta... Sånn tenker en som har stått på bar bakke før. Ikke bare en gang, men flere ganger. Jeg får likevel hetta av å ikke ha inntekt.

Fjellvettregel nr. 1. Planlegg turen og meld fra hvor du går. Fjellvettregel nummer 6. Ta trygge veivalg. Så hvordan gjør man det, atlså tar trygge økonomiske veivalg i denne helt nye tilværelsen?

Jo jeg spør de som kan det, og har gjort det før meg. Kommuniserer til alle at nå gjør jeg det! Jeg meldte meg på skrivekurs med Ida Jackson midt i pandemien, melder meg på business kurset Svarteboka. Melder meg på forfatterprogram med Tina Holt med oppsparte midler. Oppretter et ENK. Leser masse bøker. Prøver å ta meg mer tid til familien. Skolestarteren min. Arrangerer barnebursdag. Venninnetreff. Familiesamling. Skriver fullmakter som foreldrene mine kan signere på. Vaskemaskinen konker. Skriver anmodning om utlevering av dokumenter i egen barnevernssak til Oslo kommune. Møter på åpen mic en kveld på Litteraturhuset i sommer og tvinger meg til å nettverke litt. Forfatter Jan Kjærstad formentlig roper etter presentasjonen av prosjektet mitt "- Mai, har du et forlag? Hvis jeg var et forlag, hadde jeg hoppet på deg nå! Denne historien må fortelles!" Jeg blir smigret, men regner med det bare er koseprat, inntil redaktøren hans faktisk på eget initiativ tar kontakt med meg og vil ta en kaffe. Ballen ruller fortere enn jeg klarer å løpe. Jeg kjøper meg et domenenavn etter tips fra Skatteetaten, voogco.no samtidig som jeg sykler ut til Prinsdal og intervjuer foreldrene mine foran ping pong bordet deres i stua. Spør folk som har gått før meg, og som kan denne bransjen. Jeg lurer på om jeg kan melde meg inn i Creo, eller en annen LO forening. Jeg intervjuer hun 83 år gamle damen som innredet rekkehuset vårt. Inviterer på lunsj og intervjuer fadderen min, en sveitsisk, pensjonert sykepleier som kan gi meg biter som mangler. Ringer kapteinen som reddet oss opp fra havet som nå er 86 år. Det haster sånn. Filmer. Blir tatt bilde av fotograf Andre Clemetsen som vises på Mela festivalen. Forteller Elise for ørtende gang om båten til bestefar. Arret på magen. Hun får kjenne på arrene, som jeg gjorde da jeg var på hennes alder.

Jeg har allerede snakket med redaktører i to forlag, Kagge og Aschoug som vil jobbe med meg. Før sommeren hadde jeg møte med filmskapere og fotografer gjennom kontakter og venner. De er også interessert i å jobbe med meg.

Jeg har spart opp penger og investert som en ekte kapitalist før jeg sa opp jobben. Men jeg er ikke beroliget nok. En dag går det tomt, og da må det fylles opp. Det er viktig med cashflow. Inntekt, nå som LO advokaten i meg vet at jeg ikke får sykepenger, ikke har yrkesskadedekning, ikke feriepenger. Jeg tenker at jeg må søke midler fra Fritt Ord, NFFO og andre velgjørere som kan støtte prosjektet. Så jeg kan få ro til å skrive, det jeg skal skrive, og gjøre det jeg må gjøre for å få denne boka ut i verden. Jeg tenker at hvis Abid Raja kan få støtte, så kan jeg, selv om det er en stemme som sier... Mai, dette her fortjener nok ikke du. Det er langt flere trengende enn deg. Folk som er frilansere, og som alltid har vært det, og som trenger pengene, sånn på ekte. Urettferdig tenker jeg. De som har mer, får alltid mer.

Men jeg har bestemt meg for å søke likevel. Fritt Ord. Denne uka løper fristen ut. Jeg vil være med i å formidle det frie ord -ønsk meg lykke til!

All in.

Mai