Hvordan snakker man med barn om overgrep og vold?

Ja - hvordan snakker man egentlig med barn om overgrep?

Det er noe jeg har tenkt på i det siste. Hvordan kan jeg bruke erfaringene mine på en måte som kan beskytte barna mine, og andre barn?​

Tallenes tale

Tallene fra NKVTS er ganske ille: «Over 20 prosent av kvinnene og nesten åtte prosent av mennene oppgir at de har vært utsatt for et seksuelt overgrep før de fylte 18 år.​Nesten en tredjedel av befolkningen, 22 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, oppgir at de har vært utsatt for alvorlig vold etter at de fylte 18 år. Ni prosent av kvinnene og litt under to prosent av mennene har blitt voldtatt i løpet av livet.»

​https://www.nkvts.no/tema/vold-og-overgrep-i-naere-relasjoner/​​

Kjente overgripere er mest vanlig

Det mest vanlige er at overgriperen er en som er kjent, og som man har tillit til. Ikke en tilfeldig mann på gata, som det var i mitt tilfelle. Tabuene er mye, mye større når det er et familiemedlem. Det er kanskje ikke lenger ukjent at vold og misbruk skjer som oftest i relasjon, ikke av vilt fremmede.

Ungdommer må læres opp til at det er en eller annen venn i fylla som er den mest sannsynlige gjerningsmannen. Eller onkelen, eller barnevakten, eller et annet nært familiemedlem som kan finne på å krysse grensene deres. ​

Blir det ikke for mye informasjon?

Så hvordan skal man forberede barna til virkeligheten? Hvor mye skal man dele? Blir det ikke for mye av voksenverden? Skal de ikke helst beskyttes, og hvordan gjør man egentlig det? Hvordan kan man fortelle om vonde og vanskelige opplevelser, og likevel være en god og trygg voksen som står støtt, som viser vei? I å lære dem hvordan si nei? Kan det bli for mye?

Ja - jeg tror det kan bli for mye hvis du forteller en historie for å få noe ut av barna dine. At du gjør det for deg, og ikke for dem. Jeg tror også at man må fortelle på en aldersadekvat måte.

Jeg føler på et spesielt ansvar. Jeg har to jenter. De må lære seg å si nei. Fordi det er ikke alle som har lært seg å respektere grenser. Det er sikkert ingen overraskelse for deg at jeg snakker med barna mine om nettopp dette. Senest forrige uke.

Jeg tror barn må ha voksne som orker å se verden som den også kan være for dem eller noen de kjenner. Voksne som tar barn på alvor er viktig. Jeg tror det er derfor Roal Dahl sine bøker er så populære. Fordi de tar barn på alvor. Sånne skremmende voksne finnes. Ikke alle mennesker er greie og snille, og ikke alle voksne er til å stole på.​Det er en hårfin balansegang, fordi jeg vil at barna mine skal ha en grunnleggende tillit til andre mennesker. Det er en verdi jeg setter utrolig høyt, fordi tillit er limet i relasjoner, limet i samfunnet, utgangspunktet for ærliget og nærhet.

Hvordan kan man fortelle barn om dette, uten at de mister tillit til voksne? Jeg vil at de også i praksis ser at jeg har tillit til voksne, og er raus med andre. ​

Kraften i min fars historier

Jeg har en fordel, i at jeg har vokst opp med helt uvirkelige historier som ble fortalt på en måte som styrket, og som ikke skremte. Tvert i mot. Jeg har en tro på at de historiene vi forteller oss selv, former hvem vi er. Det er et spørsmål om perspektiv. Det perspektivet lærte jeg av faren min. Han var alltid helt, eller det var alltid helter i hans historier. Det var et spørsmål om hvem som skal ha kontroll over hva du forteller deg selv om hvem du er. Hva man kan gjøre med tilsynelatende umulige situasjoner. Samtidig som han ble handlingslammet da jeg fortalte han min historie, et paradoks jeg må la ligge og skrive om en annen gang. Det at han tålte hans egen grusomme historie, men ikke helt min. Da stakk han av, koblet av med å dra på jobben.

De historiene han fortalte oss, var at andre mennesker kan opptre uredelig, urettferdig, ja rent ondskapsfullt mot deg. Som å slenge deg i elven bundet på hender og føtter for morro skyld. Som å bli låst inne i en container i stekende sol med piss og døde rotter i hjørnet og brenne om dagen, mens han krøp sammen og frøs om natten når de dunket med geværkolbene over hodet hans så han ikke fikk sove. Han visste at han ikke hadde gjort noe annet galt enn å trene kroppen sin og forsøke å holde den i form i jungelen, men ble beskyldt for å være en oppvigler.

Han var bemerkelsesverdig åpen om all den ondskapen kroppen hans ble utsatt for. Men han kunne ikke annet enn å gjøre det. For arrene hans var så synlige så synlige. Innimellom skrek han om natten. Våknet i kaldsvette, og gjør det fortsatt. Samtidig som han også sover som en stein - hvor som helst, når som helst. Fordi ingen mennesker er enkle, alle er komplekse.

Den historien han velger å fortelle barna, og som vi alle har innprentet som barndomshistorier er hvor viktig det var at det var en sykepleier som forbarmet seg over han da han veide 32 kg og ble blindtarmoperert med eter som eneste anestesi. Når han var så tynn at det gjorde vondt å ligge på sin utsultede kropp var sjelen hans ikke fortapt. Når kameratene hans døde som fluer, fortsatte han å kjempe, fortsatte han å lære. Utforske. Leve. Så han lærte fransk, engelsk, bedre harmonilære og gitar, og bygde sin egen gitar når kommunistvaktene tok fra han den mamma hadde skaffet han med blod, svette og tårer. Han lærte jordbruk, mens han plantet for å overleve og smuglet grønnsaken morning glory i store avføringstønner fra elven og opp igjen til sine kamperater.

Alle de historiene, og fortellingene han fortalte gjorde aldri, aldri at jeg følte at jeg hadde et ansvar for hvordan han hadde det. Hva han følte, hvorfor det. Det har jeg først begynt å stille meg spørsmål om i dag, som voksen. Men der og da, lyttet jeg til heltehistorien til familien min.

Barn må aldri, aldri bli ansvarlig for de voksnes følelser.

Min egen historie

Så jeg vet jeg må fortelle min historie, og mine foreldes historier til mine barn. Det har jeg gjort mye i løpet av disse to årene jeg har holdt på med skriveprosjektet mit. Så mye at barna mine spør etter dem.

Jeg tror virkelig at åpenhet er forebyggende. Jeg var engang dette barnet, og jeg vet at disse historiene har reddet meg. Og jeg tror de kan redde barna mine også. Fra å være et tall i statistikken, som jeg er en del av. Som mange kvinner og menn er en del av. Jeg tror jeg for alvor snakket med dem i fjor sommer. Min eldste var 7, min yngste var 4. Det var alderstilpasset. Historien har jeg gjentatt, og de har etterspurt den. Igjen og igjen.

Historien min er enkel, fordi jeg sa nei, jeg sa fra, og jeg endte med å anmelde og gjerningsmannen ble dømt. Politiet gjorde jobben sin, og det gjorde også rettsvesenet. Jeg er oppmerksom på at det i veldig, veldig mange tilfeller ikke er det som skjer. Offeret blir utsatt for en belastning av en annen verden. Troverdigheten blir trukket i tvil. Det man som «offer» er mest redd for er å ikke bli trodd. Særlig når den tiltalte er sterkere, mektigere, hvitere, mer ressurssterk, mer samlet og rasjonell, og det gjør at mange ikke anmelder, mange tier, og kanskje også med rette, hvem vet.

Jeg tok opp samtalen min med jentene. Den var på 20 minutter og endte med kos og tull og tulleball som vi pleier i helgene. Vi snakket sammen til frokost, og eldstedatteren min ville høre på nytt, sånn ut av det blå.

-Mamma, kan du fortelle historie igjen?

-Hvilken historie da?

-Den derre om den slemme mannen. Hele! Til og med når han spurte deg om ekle ting.

Jeg setter i gang, og forteller. Og de lytter. Helt til siste slutt. Om at jeg er redd for å fortelle, redd for å gjøre feil, redd for å si fra, redd for å ikke høre på voksne og gjøre feil. Redd for å si det jeg egentlig vil. Jeg sier kroppen din er bare din. Ingen andre kan ta på den, uten at du vil det selv.

-Men familie kan, sier eldstejenta mi.

-Nei, selv ikke familien skal ta deg på private steder, uten at du vil. Ingen skal gjøre deg vondt eller noe ekkelt med kroppen din. Vil du ikke, så vil du ikke. Det er greit. Til og med ikke klemmer.

-Men hvis bestemor skal vaske håret mitt da?

-Ja, det er greit. Det er hygiene, og ikke noe som du synes er dumt, eller? ​

Vi har Anna Fiske sin bok - Hvordan er det å ha en kropp. Så barna mine har tydelige begreper og ord på kroppsdelene deres. Og andres. Gutter og jenter, kvinner og menn. I historien jeg forteller dem forteller jeg dem at jeg ikke turte første gangen å si fra, at jeg ble redd og synes det var dumt.

-Og så sa du det til søstra di, sier eldstedatteren min.​

Det er viktig for meg at de kan fortelle videre hvis noen forteller dem, eller noe skulle skje dem. Det vanligste er kanskje å tie. Så blir det en spennende fortellling om politietterforskning, løgn, en kvinnelig potlitibetjent som var en god detektiv, rettssak, bevis og til slutt pådømmelse i tingretten. Et sted jeg har vært både fornærmet og dommer.

Når jentene ser på Anna Fiske sin bok, peker de på et av bildene, og sier:

-Sånn var du mamma. Du sa nei.

Ja, sier jeg.

De er naturlig nysgjerrige. Hva er bevis? Hva er en dom? Hva er en rapport? Hva er det å være dømt? Jeg svarer så godt jeg kan. Vi ler, og jeg lager eksempler på bevis som de kan kjenne seg igjen. Om tannpuss, og at det da lukter tannkrem i munnen. Eller sjokolade rundt munnen når man har spist sjokolade.

-Kan du fortelle mer, kan du fortelle mer, spør eldstejenta mi.

Historien ender godt, hun lærer ord som fotokonfrontasjon, bevis, rettsal. De lurer på hva som skjedde med kona hans, barna hans, barnebarna hans. Gjerningsmenn er sjeldent monstre. De ser helt vanlige ut, og lever tilsynelatende vanlige liv.

-Voksne - uansett om de kjenner deg eller ikke, skal ikke gjøre noe med kroppen din som du ikke vil, sier jeg.

-Det er derfor man må ha på seg truse, sier femåringen.

​-Hvis det skjer sånn med meg, kommer du til å ringe politiet mamma?, spør hun eldste.

-Selvfølgelig svarer jeg.

​-Kanskje han gjorde sånn fordi han hadde et dårlig liv, sier eldstedatteren min.

-Ja, kanskje sier jeg. Men uansett om man har et dårlig liv skal man ikke gjøre sånn mot andre.

-Er det på ekte eller ikke, spør femåringen.

-Helt på ekte, sier jeg. ​

Når dere har blitt voksne kan dere få lese sier jeg. Men ikke før dere er voksne.

- Hvis noen vil ta dere med og gjøre ting som vi ikke liker, hva gjør vi da, spør jeg jentene.

-Da sier vi NEI, sier femåringen, og åtteåringen i kor. ​

Mission completed for dette boksprosjektet, tenker jeg inni meg, mens ovnen piper, og vi tar ut varm banankake som gofles ned med et glass melk. De ser ikke nevneverdig traumatisert ut av denne historien, og vil ha morgenkos, og snakke om hvem de skal invitere hit og dit, og hjem. Vi snakker om musikk, leker og venner. Tallerkner som må inn i oppvasken. Dagligdagse ting. ​

Jeg har trening i å snakke med barn, om vanskelige ting. Uten at de skal bli ansvarlige for de voksnes reaksjoner på det de forteller.

Tilsvarende må det gå an å fortelle en sterk historie, uten å legge noe ansvar på barn.

Så hvordan snakker man egentlig med barn om vanskelige tema?

Jeg sier det i alle fall rett ut, enkelt, alderstilpasset, uten for mange detaljer og trygt uten å legge ansvar for egne følelser på dem, og tåle eventuelle følelser fra dem, og nysgjerrige spørsmål. Ingen store følelser, bare nysgjerrighet. Jeg forteller som om jeg skulle fortalt om hvorfor trærne mister blader om høsten.

​Åpenhjertig hilsen fra

Mai