Jul og déjà vue

«Hva spiser dere til jul?»

Jeg har ofte fått dette spørsmålet. Fra så lenge tilbake jeg kan huske. Jeg visste aldri helt hva jeg skulle svare, og skjønte allerede idet jeg hadde svart at det var rart, fordi jeg ikke forsto spørsmålet engang. «Hva mener du? Litt forskjellig fra år til år?» «Vet ikke?!».

Det er så rart at man må spise og gjøre det samme hvert eneste år i Norge. Kan man liksom ikke ha ris og stekt småfisk? And? Vårruller? Ribben var billig til jul. På tilbud. Så det ble gjerne det, men det var ikke noe rituale rundt akkurat.

«Ribbe», det kan jeg alltids svare. Det er sant og ikke helt sant. Reaksjonen er ofte en eller annen form for gjenkjennelse, et nikk. Det som er mindre gjenkjennelig er at vi spiser den sprø med svor og alt, skåret i tynnere skiver, servert med vermicellinudler, ferske urter, mynte, strimler med agurk, oppskåret isbergsalat, fiskesaus med vann, sukker lime, hvitløk og chili. Det blir plutselig veldig eksotisk. Før hadde jeg ikke lyst til å være så eksotisk. Så jeg sa ikke det. Jeg sa bare ribbe. Nå er jeg stolt av det på en merkelig måte. Alt det andre også. Tilbehøret. Det er liksom originalt. Jeg har blitt så vant til å stå i den annerledesheten. Og prøver å omfavne den.

Nicolas, den franske mannen min får samme spørsmålet nå. Det er deja vue. På ekte. Han skjønner heller ikke helt spørsmålet. I Frankrike er julen selvfølgelig høytid. God mat, østers, champagne, fois gras, norsk laks for eksempel. Noe godt, til og med sjømat av noe slag hvis man ønsker. Det er ikke noe mal, men aperitiffen er essensiell. Jeg iler til og forklarer dette spørsmålet han har fått av nordmenn opp gjennom årene.

«I Norge spiser man tradisjonelt bare noen få retter til jul. Vi (les nordmenn) var fattige. Det var ribbe og medisterkaker på Østlandet, pinnekjøtt på Vestlandet og så var det altså torsk og lutefisk i nord og visstnok også litt i sør, hvis jeg ikke har misforstått helt. Kanskje en og annen raring har and, men det er egentlig dansk. Du vet, det som du trodde var en dialekt i tiden da vi gikk på restaurant og servitøren snakket rart til deg så du ikke forsto. Det var egentlig dansk. Med forbehold da om at jeg egentlig er sånn utlending og ikke har helt peiling. Vi, les mine foreldre og besteforeldre spiste ikke julemat i det hele tatt. Jeg hadde norsk fadder. Og sveitsertysk fadder også. Vietnamesiske foreldre. Hva man får ut av det? Nei, en veldig lite rigid jul.»

Jeg må tenke igjennom min barndoms jul. Særlig nå, fordi barna mine har noen forventninger til jula som nærmer seg. Julekalender og sånne ting, det drev vi ikke med da jeg var liten. Eller, vi kjøpte en på butikken, på ICA het det den gangen. Med 24 ruter fylt med sjokolade, som vi delte på fire barn. Det er det jeg husker. Vi dro i kirken, men ikke noe midnattsmesse. Foreldrene mine er ikke katolikker. De er protestanter av alle ting. Det ble de da de kom til flyktningeleir i Singapore, og siden i Norge. Besteforeldrene mine var buddhister og cao daister. De hadde både Victor Hugo og Voltaire som helgener. Du kan lese om den finurlige religionen her:

​https://en.wikipedia.org/wiki/Caodaism​

Det ble tilløp til krangel da vi skulle sette opp juletreet. Det gikk litt fort. Hos oss gjør vi det 1. desember. Er det egentlig lov å pynte det med en gang? Jeg ser at det skapes forventninger. Barn vil ha forutsigbarhet. Da jeg var liten pyntet vi det med en gang, så da må vel våre barn få også.

Det lyste i alle mulige farger fra plastreet vårt da jeg vokste opp. Stjerna kom på med en gang i stua i Prinsdal. Det var ingen som formante oss om at treet først kunne pyntes på lille julaften. Noen år var det ekte trær. Det var kasser med klementiner ved peisen. Pappa som sovnet ved pianoet, mens vi gikk rundt i pysjen. Det var ikke snakk om å stivpyntes der nei. Vi pyntet oss i kirken. Men det var avslappende stemning. Julestress vet jeg egentlig ikke hva er for noe. Det er bare det at jeg husker at gavene som kom fra fadderne mine var de aller beste. En skikkelig lusekofte, en sånn som alle andre hadde. Ordentlige cherrox-sko. Sånt som vi kunne trenge.

Denne jula får vi tilsendt julekalender fra Frankrike. Jeg mener, jentene mine får det. Den er om mulig kjipere enn den vi fikk. Den har sånne ruter som man åpner, og så er det forskjellige tegninger bak. Det er en del av meg som må le. Uten å henge ut noen, så må det være den kjipeste julekalenderen i manns minne. Disse ekstravagante franskmennene tenkte kanskje du. Tenkte i alle fall jeg, men dengang ei. Jeg har lært at det er man overhodet ikke hvis man kommer fra en litt venstrevridd tradisjon populært kaldt «catho de gauche». Da er man opptatt av å være progressiv, moderne, tolerant, åpen for verden, nøktern og opptatt av nestekjærlighet og ikke-materielle verdier. Redde verden. Noen barn i Afrika lider alltid mer enn deg. Sånne type ting, hvis du skjønner tegninga. Det er også en del av det franske hos oss. Den ser litt ut som janteloven. Man skal ikke vise at man er noe, har noe mer enn andre. Julen følger strengere rutiner for hva man skal, og ikke skal. Midnattsmesse. Barna må følge de voksnes rytme. Aperitiffen er viktigst. Buche de Noel må på bordet.

Tilbake til stua vår på Grønland. Vi har et hjemmelagd grønt filtjuletre, hengt opp på to bøyde kleshengere på baksiden med gaffateip. Lukene er lagd av filt de også. Limt på med limpistol, lagd på fineste Frogner. 24 tall, skrevet med sprittusj. Den hjemmelagde julekalenderen henger på snei på String bokhylla. Den er lagd på fransk atelier for barn, som vi har betalt en formue for å sende ungene våre på så de kan lære seg litt fransk. Franske tradisjoner. Jeg har klippet noen lapper og lagt oppi lukene.

Jeg prøver meg frem med et kompromiss. Ikke sjokolade hver dag. Ikke leker hver dag. Ikke aktiviteter hver dag, men en slags salig blanding. Jeg prøver å legge lista lavt, men kjenner allerede at jeg maser på den stakkars mannen min for litt engasjement i juleforberedelsene. Han prøver så godt han kan, men skjønner liksom ikke helt greia han heller. Han har også valgt noe helt nytt, noe helt annerledes.

Jeg tar meg i å savne Per og Solveig, fadderne mine som inviterte på deres norske familiejulefeiring i kirken. Lot oss være en del av familien. De leide likesågodt hele kirken og inviterte til koldtbord. Kaker. Spilling på sag. Flåklypa Grand Prix. Det var høytid. Det var penkjoler og røde sløyfer. Marsipangris. Godteposer med klementiner og rosiner. Tur rundt juletreet. Tradisjoner i generasjoner.

Min besettelse av å få til gode juletradisjoner henger kanskje sammen med min egen rotløshet, og det jeg husker som gode, fine, trygge, gjenkjennelige tradisjoner som noen andre hadde lagd for oss. Søndagsskolelæreren min lærte meg å lage og spise vestlandsk pinnekjøtt. Dampet i ovn. Urøkt, med kålrabistappe. Moltekrem og krumkake til dessert. Men det var ikke sånn hos oss. Det var heller ikke sånn for den 15 år gamle jenta som ruslet rundt alene på julaften og spiste banansplitt på Maliks i Hegdehaugsveien.

Alt var liksom lov hjemme i mitt barndomshjem, men da blir valgene enda vanskeligere. Vi hadde ikke noen mal. Det er ikke noe oppsett lagd av familiens tradisjoner. De tradisjonene mannen min har er så annerledes enn mine importerte og blandede at jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Så det blir litt som den kalenderen. Vi finner på et eller annet i siste liten. Salig blanding av alt mulig.

Vi har Yoga sammen en morgen står det på en rosa brettet papirlapp vi plukker fra det hjemmelagde filtjuletreet. De får se litt på Teodors julekalender med Eli Rygg på NRK, dog i et jafs i helgene, i strid med marshmallow testen. Vi som ellers er så strenge på skjerm. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til mindre sukker. Noen små steiner kjøpt på julemarked på Steinerskolen. En pepperkake, er det innafor som kalenderluke liksom? Hva med et ekstra kapittel i boka vi leser? Vi danser og synger sammen en dag. Drar i svømmehallen. Popcorn til apero på fredag har blitt en slags tradisjon, det kan likegodt stå på lappen. «Apejo, apejo», roper yngstejenta vår. «Jeg ELSKER popkorn, mamma», sier hun mens hun hopper opp og ned med hendene i været. Og heller oppi fransk sirupsaft- Grenadine. Vi voksne tar et glass vin, eller øl FØR middag med popcornet. Det er egentlig ikke lov med popcorn før middag i Norge. Men det er lov i Frankrike. Til og med en viktig del av selskapslivet man må lære seg.

Krybben fra svigermor er satt opp. Det er viktig for barna våres, og for mange andre franskmenn. Ved siden av har vi hengt opp to julesokker, det er noe som søsteren min har innført. Tror det er noe greier fra Vestlandet. Gjør ikke vi det, kan det bli veldig urettferdig, med stor U. Litt i samme gate som at eldstejenta vår ikke skjønner at vi har så lite juletre...selv om vi har et stort et i bakgården. De fire IKEAstilkene med bambus som er det eneste som klarer å overleve i hardt føre i heimen har også fått noen pyntede doruller og ullkuler på seg for anledningen.

Det er disse barna som gjør at jeg tvinges til å tenke på hva som er viktig for meg, hva som jeg vil at familien vår skal ha av tradisjoner. Hjerterom. Avslappet stemning. God mat. Jeg bryr meg ikke om hvilken. Fin musikk. Julesanger vi synger sammen. Familien. Små overraskelser. Mer tid. Kanskje mer frisk luft. Vi blar opp Eventyrkorkesteret, de trykker på Nøtteknekkeren og lytter. Jeg prøver å lytte innover. Blir avbrutt. «Mamma? Du må lese. Mamma??!» Ungene snakker i munnen på hverandre. Jeg lytter igjen. Innover. Innover.

Herregud, så mye valg man må ta, tenker jeg. Joda, det er frihet, men det også veldig slitsomt å gjøre alt mulig for første gang. Det er ikke noe prosessnotat her. Vi må skape alt på nytt for oss, den lille familien vår. Kanskje det er det som er superkraften min, som jeg har arvet. Skape nytt. Tørre nytt. Lage en slags blanding. Stå i det. Kan det vokse røtter ut fra noe så nytt? Nye tradisjoner? Tvilen følger meg. Jeg blir usikker. Blir dette bra? Er det godt nok? Kan vi gjøre sånn? Ingen har gjort sånn før. Det er nye tradisjoner som skapes, men ikke helt. Det stammer fra mange steder. Mange mennesker. Flere kulturer. Jeg har begynt å sette pris den avslappede og fleksible stemningen i heimen. Den som tillater boksershorts og spontan søvn på sofaen etter et godt måltid. Kan vi skape noe som barna kan være stolte av? Jeg håper det, men tidene vil vise.

Vi har landet på ribbe med vermicellinudler hvis vi er her julaften. Alle søsknene mine og jeg med familie. Noen klimprer på pianoet, andre finner frem gitaren. Pinnekjøtt en av de andre dagene. Skalldyrsfat en annen dag. Kransekake og riskrem. Maks av alt, mens jeg tenker det kan bli litt vel mye av det gode. Apero kan vi kanskje også få til? Litt popcorn bare...saucisson, muligens fois gras. Eller fransk leverpostei som jentene sier. Jeg har fått dem til å like østers til og med, men det er bare vår familie som liker det. Søsknene mine syns det er gummi med saltvann. Så lenge vi er fornøyde og avslappede, er vel barna det også.

Etter jul skal jeg skrive mer på manus og krysse fingrene for at det ikke blir mer streik og ikke minst sykdom. Vi er på tredje måned uten en hel vanlig barnehageuke. Ting går ikke helt etter planen, selv om jeg skriver hver dag. Jeg skal prøve å dele mer av tekstene mine og tankene mine, selv om jeg er livredd fortsatt.

Det er publisert et innlegg om tildelingen fra Fritt Ord. Sjekk det ut her:

https://frittord.no/nb/aktuelt/vaer-som-vann-min-venn-mai-vo-vil-skrive-batflyktningenes-fortelling-og-gjore-norsk-vietnameserne-mer-synlige

Skriv til meg, om hva du egentlig vil høre mer av.

I mellomtiden ønsker jeg deg og dine en riktig god førjulstid med minst mulig stress!

Beste hilsen fra

Mai