Kvinnedagen og penger

Kvinnedagen

I dag startet jeg dagen med å gå på et frokostarrangement på BI. Om Finans og kvinner. Kapitalgapet er enormt, mellom kvinner og menn. Tallene er ganske deprimerende. Damer får ikke risikokapital i Norge. Få jenter studerer finans. Sånn er det altså fortsatt. Menn er forstsatt i flertall i styrer i AS, ASA, i partnerskap i advokatfirmaer.

I anledning kvinnedagen har jeg bestemt meg for å skrive om økonomi og penger.

Foreldrene mine var båtflyktninger fra Vietnam, men da de kom til Norge fikk de starte boligkarrieren med å signere på et gjeldsbrev som gjorde dem til stolte eiere av et rekkehus. Med lån fra lånekassa og arbeid på pølsebrødfabrikk og gårder fikk de betalt på lånet hver måned.

Da faren min lærte seg godt nok norsk etter det første året på voksenoppklæringen og kom inn på NTH flyttet familien til Trondheim. Kommunen leide ut rekkehuset «vårt» på Sofiemyr de årene vi bodde i Trondheim. Leieinntektene betalte for lånet, og foreldrene mine fikk beskjed hver gang en ny leietaker flyttet inn eller ut. De fikk til og med kopi av leiekontrakten.

Da faren min var ferdig utdannet sivilingeniør, og fikk sin første jobb og mamma etterhvert fikk jobb som lærer kunne vi flytte tilbake med mindre gjeld enn det vi hadde. Vi solgte rekkehuset og flyttet til Oslo til en enebolig hvor mine foreldre fortsatt bor. I et lukrativt Oslo marked, hvor prisene har steget og steget.

For dette er jeg dypt takknemlig. Det var damene i kommunen som var innovative og snartenkte da den første store flyktningestrømmen kom til Norge. Marthe Bugge og Solveig Gilb. Helsikes bra damer som hadde god kontakt med boligkontoret. Det var de som i realiteten fikk foreldrene mine inn i boligmarkedet.

Jeg har aldri manglet noen ting, også mye takket være dem og mine foreldres innsats. Men jeg har vokst opp med å vite noe om at penger, og økonomi er viktig, og at det gir frihet og makt. Penger kan gi tak over hodet, utdanning, muligheter og til og med skape nye verdier. Mamma og pappa drev en av de første «innvandrersjappene» på Landerudsenteret, i tillegg til de vanlige jobbene deres. På 17. mai sto vi og solgte ferske vårruller til alle som var på vei til eller fra Sofiemyr stadion. Pengene klinget i kassen og kremmerånden var til å ta og føle på. Og så kjøpte vi nesten alle klærne våres på loppemarked, eller arvet.

Da jeg ble litt eldre sto jeg selv på Kolbotn og solgte jordbær med søsteren min. Vi skulle få alle pengene vi tjente som lommepenger til Vietnamturen vår. Den sommeren ble vi ekstra gode i regning. Vi tok pengene, vekslet dem inn til dollar og dro på tidenes dannelsestur til Vietnam. Hun var 11 og jeg 13 år og reiste uten foreldrene våre i 5 uker til familie på andre siden av kloden. Med egne øyne fikk se verdien av å ha, og ikke ha penger i et svært fattig Vietnam i 1995. Det virker som en evighet siden nå. Det var da jeg skjønte at vi hadde fått muligheter i fanget. At vi var heldige, at vi var priviligerte, og at det ikke var noen selvfølge. Når vannet lakk gjennom taket til tanten min rett på jordgulvet, lærte jeg også noe om verdien av relasjoner. Som ikke kan kjøpes med penger.

Noen år senere flyttet jeg hjemmefra. Jeg var bare 14 år, og det var barnevernet som betalte regninger, briller, treningsutstyr. Ja til og med Ibux for meg etter fremvisning av kvitteringer. Jeg fikk nei da jeg ba om penger for å kjøpe klassebilde, for det var strengt tatt ikke nødvendig. Det året jeg var elevrådsleder på Katta og russ har jeg ingen klassebilder fra. Men jeg jobbet i skobutikk ved siden av. Jeg jobbet i klesbutikk. Etterhvert jobbet jeg som lærervikar, vitenskapelig assistent, og praktikant. Så jeg kunne betale for det jeg ville selv.

Så landet jeg min første jobb i det som var Norges største advokatfirma. Med jobbtibudet i hånden gikk jeg til banken og ba om lån. Mitt første boliglån noensinne, uten hjelp fra mor eller far, men med en tømming av BSU kontoen. Kontoen gikk til kjøp av min helt egen og første 22 kvadratmeter store leilighet på St. Olavs plass.

Senere, da jeg fikk jobbe i Singapore leide jeg ut leiligheten min. Det samme gjorde jeg da jeg jobbet i Tønsberg tingrett og etterhvert dro på utveksling til Paris. Da en ble til to solgte jeg hybelen og vi kjøpte på Grønland. Da to ble til tre, og tre ble til fire, kjøpte vi vår andre leilighet på Grønland. Samtidig som advokatlønnen etterhvert gjorde det mulig å investere i fond, og sette til side penger. Som vokste helt av seg selv. Jeg leste meg opp på aksjer, investeringer, indeksfond og ble inspirert av bloggen til finansnerden som skrev om rentes rente effekt. Investeringer måtte til for å få fuck you money. Og det urettferdige er dette - de som har mer, får lettere mer.

Så når gutta har mer penger, er det lettere for dem å investere i enda mer. Og det er der vi kvinner må inn og investere. Plassere pengene våre. Bidra. Jo mer vi investerer, jo mer blir det. Fordi det gir oss makt og muligheter.

Jeg har fortsatt å investere. I fond. I kunst jeg liker. I bøker jeg elsker. I tiden med familien min og i reiser og nye opplevelser. Og litt i klesmerket AWAN som jeg elsker å gå rundt i, selv uten vanlig «lønn» .

Jeg er ekstremt priviligert. Og har vært ekstremt heldig.

Hvorfor forteller jeg om dette i dag?

Fordi jeg vil minne meg selv på at vi er priviligerte, men også fordi jeg vil at mine døtre skal lære seg verdien av økonomisk frihet. Jeg vil at de skal bruke privilegiene deres til å investere, og gjøre og velge det som føles riktig for dem. Fordi penger er makt.

Jeg vil at jentene mine en dag skal tørre å rekke opp hånden når mulighetene byr seg. Ta mikrofonen når de får mulighet. Jeg vil at de skal tørre å ta risiko i livene sine, og ta makt.

Og uten at kvinner får makt, får vi ikke beveget samfunnet i den retningen vi vil.

Den tiden jeg har hatt nå på grunn av såkalte «fuck you money», som jeg ikke ville hatt med en vanlig 8-16 jobb har jeg brukt på å bli

• styremedlem i sameiet der jeg bor

• styremedlem i Grønland og Vaterland samarbeidet

• lokalstyremedlem (vara) til Områdeløftet Grønland/Tøyen

• nestleder for utvalg for flerkulturelle minoriteter

• styremedlem i Fontenehuset Oslo Sentrum

• styremedlem i Grønland beboerforening

Og jeg har hevet stemmen min og brukt tid på å påpeke utfordringer i nabolaget vårt, gått på møter med politiet, skrevet debattinnlegg i avisa, klaget til plan- og bygg på vegne av ungene i nabolaget her, gått på møter med politikere, ordfører, velferdsetaten, utekontakter og bymiljøetaten. Jeg har også kjøpt meg mer tid med barna mine og tid til kunst og kreativ skriving i hverdagen. Jeg skulle ønske vervene var veldig mye bedre betalt. At engasjement i nabolag, barn og kunst ga økonomisk overskudd så det klinget i kassen. Men den gjør ikke det.

Den økonomiske friheten jeg har hatt har gitt meg muligheten til å gjøre alt dette jeg gjør nå. Joda, stipender er fint og jeg er glad for de. Men det er ikke noe å leve av. Det jeg har brukt midlene mine på, privilegiene mine på- har vært min måte å gi tilbake til det samfunnet som ga foreldrene mine og meg så mye. Det mest dyrebare vi har er den tiden og det livet vi lever. Og det er et valg hva man bruker det til. Gjennom tid og penger.

Som min helt Hans Rosling sa det - The purpose of life is not money, but arts.

Og kunsten og kunstutøvelsen bør ikke være forbeholdt de få som har penger, noe den ut fra mitt perspektiv fortsatt i stor grad er i dag.

Jeg tror vi er et sted i verden nå hvor de «kvinnelige» verdiene vil bety mer og mer. Hvor kropp ikke kan være atskilt fra sjel, og hvor mennesker igjen gjenoppdager at vi er organiske og ikke maskiner. Og hvor hvordan verden formes fremover er helt avhengig av at vi tenker nytt om penger, makt og økonomi.

Og i denne historien er jeg opptatt av å gjenta at jenter må ta sin plass. Sett deg ved styrebordet - bli med på å styre pengestrømmen. Bare på den måten kan vi få til å løfte samfunnet vårt og transformere det så fort som vi faktisk trenger fremover.

Hvis noen skulle lure på om jeg er interessert i å sitte i et godt betalt styreverv, hvor jeg får brukt min juridiske kompetanse, mangfoldserfaring, analytiske evner, people skills og kunstneriske driv så er svaret JA. Jeg oppfordrer alle jenter til å si hva du vil og si ja til det du vil. Og nei til det du ikke vil...

Gratulerer med kvinnedagen!