Løse tanker om vietnamesere og kropp
- Mai Vo
- 10. des. 2022
- 5 min lesing
Oppdatert: 11. des. 2022
Vietnamesere kliner ikke så ofte på gata. Det er oftere man ser venner og familie som holder hender, men ikke kjærester. Men jeg er ikke vokst opp med noen kobling mellom kropp og skam, og er takknemlig for det. Den naturlige delen av det kroppslige.
Trange rom var det før, sier søsteren min som er kulturtolk. Barna vokste opp med å høre og se foreldre elske med hverandre i det som var et fattig Vietnam. Det var ikke vanlig med separate rom. Alle sov ofte i samme stue. Kroppen var og er ikke separert fra livet og hodet. De henger sammen. Det kroppslige livet, er bare en del av livet. Det er så fjernt fra det franske, katolske, puritanske.
Vi var nudister nesten som barn, løp rundt fritt i stua vår ofte i bare trusa. Det var ikke noe seksualisert med det. Som jente skjønte jeg ikke helt hvorfor gutta kunne løpe rundt med bar overkropp, men ikke jentene? I badstuen på Sofiemyr svømmehall, der flyktninger fikk svømme gratis en gang i uka, var alle voksne og barn nakne. Det var ingen som ikke dusjet sammen etter gymmen på skolen. Ingen som filmet med Snapchat eller tiktok. Ingen sosiale medier og Instagramøyeblikk. Vi bare dusjet og gikk til neste time. Jeg gruer meg til ungene blir møtt med dette innholdet på sosiale medier. Det er så annerledes enn det jeg er vokst opp med.
Vet du hva det første man spør om når man møter noen på vietnamesisk er? Hvordan har du det, heter noe annet. Det heter - Har du helse? Khoe khong? Kroppen er der helsen din bor. Neste spørsmål er ofte om du har spist. Ris er en så stor del av kostholdet at mat er ris. Har du spist, oversettes til har du spist ris. An com chua?
Da jeg var liten dro jeg ofte på besøk til tanten min på Kolbotn. Hun kunne kommentere at jeg var så tynn, og lure på om jeg fikk noe mat hjemme. Runde kinn og lubne lemmer var et tegn på rikdom i Vietnam. Ikke manglende viljestyrke og latskap, som her i Norge. Da jeg møtte onkelen min for første gang som utvekslingstudent i Frankrike etter å ikke ha sett ham siden jeg var i Vietnam som 11 åring, spurte han meg likesågodt hvor mange kilo jeg hadde fått siden sist. Morgengymnastikk er og var en del av skolehverdagen. Det rapes rundt spisebordet. Det smattes når noe er godt. Kropp og kroppens lyder og væsker - det er ikke tabu, man spør, på samme måte som man spør hvor kommer du fra i Norge, hva du jobber med, og hvordan du har det.
Jeg fascineres over språket som uttrykk for kultur. På fransk. Ca va? Det går? Hvor skal man liksom? På norsk - samme, hvordan går det? Hvor er man på vei? Ofte spør man hva de man møter på jobber med. Arbeid, det spør man fort om i Norge. I Frankrike venter man ofte med å spørre om det. Hva man jobber med, definerer deg ikke som menneske. Kanskje det er derfor det er så vanskelig å være på NAV i Norge. Det som definerer, har definert deg helt ut av samfunnet, eller inn i en stigmatisert gruppe.
Da jeg pakket fødebagen og skulle på Ullevål for å føde for første gang, sa søsteren min til meg - Mai. De trusene kan du bare legge igjen hjemme. Du kommer baret til å ha på deg bleier den første tiden uansett. Vi lo. Det var søsteren min og moren min som sammen med mannen min passet på meg etter fødsel. Hadde med varme omslag. Bar på babyen min. Lagde mat til meg. Skiftet bleier. Sang sanger og vugget. Stablet meg inn på do. Det var ikke noe flaut eller noe tabu knyttet til det. Mamma masserte forsiktig, klemte på magen. Søsteren min gjorde det jeg gjorde da hun fødte, masserte skuldre, la på varme omslag. Alt det som gjør at man slapper av og fremmer Oxytocin. Kroppens eget dop.
Jeg spurte mamma hvor ofte jeg skulle gi melk. Jeg var helt rådvill. Det vanskeligste og vondeste jeg noensinne har lært meg i hele mitt liv er å amme babyen min. Mamma så så rart på meg, hun som har fullammet fire barn.
- Mai, du må bare se på ungen din og prøve litt forskjellig. Snart lærer du å se etter og høre etter om hun er sulten. Gi etter behov.
Det var så enkelt. Og så vanskelig.
I Vietnam er tradisjonen at man lar den fødende slappe av, hvile i en måned (!) etter fødsel. Andre damer kommer med mat, hjelp, stell, vasker, duller, synger og gir omsorg og varme. Mannen min skiftet alle bleiene i en måned. Mamma lagde mat hver dag. I en hel måned, og leverte den på døra. Mat med ingredienser som fødende har fått i hundrevis av år i Vietnam. Papaya, spinat, vannholdige supper. Marinerte koteletter. Jeg var skeptisk, men tok det jeg fikk. Inntil jeg leste meg opp. Jern er bra for fødende kvinner. Spinatsuppe er faktisk lurt. Grønne blanke supper. Kjøtt. Ris. Ikke for mye løk. NAV kunne ikke gjort det her tenker jeg. Den norske delen av meg kjempet i mot. Jeg skulle klare alt selv. Inntil jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare det. Med nerver i klem, sydde sår, og uten muligheter til å reise meg. Det er vanskelig å ta i mot hjelp når man er norsk, tenker jeg. Skylde noe til noen. Være med i et system av tjenester og mottjenester som gjør deg avhengig av andre. Men vi er avhengige av andre. Kan man være fri og avhengige samtidig? Hvor er den riktige balansegangen mellom individualitet og fellesskap? Uavhengighet og avhengighet?
Da mannen min ble født i Frankrike tok man til sammenligning barna vekk fra mødrene. Man kledde av dem, og veide dem før og etter hver mating. De får gratis underlivstrening, men ikke ammefri. Stakkars babyer tenker jeg. Nesten ingen ga bryst. I dag er det nesten ingen som ammer etter 3 måneder. Da er de tilbake til jobb. De produserer. De er feminister på en måte jeg har vanskelig for å forstå, men som jeg også kan forstå på et vis. Deltakelsen ved mating er annerledes når man ikke må lenkes til en kropp døgnet rundt.
I Norge var det også utvikling i den retningen, men så hadde vi Gro Nylander. Ammehjelpen. Ammefri.
Alt dette for å dele den følelsen av takknemlighet jeg har i dag. Erfaringene mine om at kropp er naturlig. Ikke tabu. Ikke noe vanskelig. Det skulle bli det etterhvert,men det kom ikke hjemmefra.
Takknemlig hilsen fra
Mai
Still meg gjerne spørsmål, hvis du lurer på noe ved å svare på denne e-posten her. Del gjerne tankene dine med meg.
Her er den nye hjemmesiden min! Del gjerne hvis du føler for det.
Liker du historiene? Liker du de nye perspektivene? Spander en kaffe på skribenten her:
Denne lista begynte på LinkedIn, i dette innlegget. Har du konto der? Stikk innom og si hei:
Comments