Min landsby og barnetro
- Mai Vo
- 6. juni 2023
- 14 min lesing
Oppdatert: 12. juni 2023
De sier at "It takes a village". Dette er historien om min norske landsby.
Jeg er født i november 1983.
Foreldrene mine kom til Norge i mai 1983. Da var mamma gravid med meg.
Jeg ble født inn i en landsby på Sofiemyr i Oppegård kommune. Den besto ikke bare av mine foreldre og to eldre søsken, men av et knippe helt ukjente mennesker, som hadde medmenneskelighet og nestekjærlighet å gi. Som var ekte antirasister og samaritanere. Som hadde fått krigsbilder fra Vietnam inn i stua, og som ville gjøre noe godt for oss. Det var både frivillige og kommunalt ansatte som jobbet tett sammen.
Vi var omringet av kristne og idealistiske damer. Denne landsbyen som tok oss imot er en del av min nasjonale arv. Som jeg føler jeg må gi videre. Både til barna mine, men også til nabolaget mitt.
Marthe Bugge
Det som møtte moren min, faren min, den 7 år gamle broren min og søsteren min som var litt over året gammel på Fornebu den maidagen var Marthe Bugge.
- Marthe hadde en nydelig blomsterbukett og et skilt hvor det sto «Velkommen til Norge» på. Jeg lurer om hun også hadde et norsk flagg, sier mamma.
Marthe var en av Norges første flyktningkonsulenter, ansatt i full stilling i Oppegård kommune for å ta imot de vietnamesiske flyktningene. Opprinnelig utdannet lærer, gift med en som jobbet i shippingbransjen. Hun og familien bodde en periode i Singapore. Hun gikk rundt og snakket med de vietnamesiske flyktningene som ingen i Singapore ville ha. Etter tre måneder der fikk de fly til flyktningeleiren Batan på Filippinene, drevet av UNCHR.
Mamma og pappa kunne lese skiltet som spent ble holdt opp på Fornebu på norsk, fordi norske myndigheter hadde sendt norsklærere til leiren på Filippinene. Foreldrene mine prioriterte og lære seg norsk de 6 månedene de var der. Den norske stat sendte utrolig nok lærere ned så de kunne få en god start. Flere lærere reiste ned som frivillige.
Marthe hadde verdens varmeste smil. En nett dame, kort lyst hår, nesten hvitt, bølget. Nydelige, isblå øyne. Smilet tok hele ansiktet hennes. Godheten selv. Hun lyste. Jeg tror jeg trodde hun var en engel da jeg var liten.
- Hvor vil dere hen? Hva vil dere?, spurte hun foreldrene mine første gang de møttes i flyktningeleiren i Singapore.
- Dra et sted hvor vi kan ta utdanning, sa pappa
- I Norge kan dere får gratis utdanning. Dere kan låne penger, og når dere er i jobb og har lønn, kan dere betale tilbake.
For en genial idé, tenkte mamma og pappa. De så noen bilder av fjord og fjell og tenkte
- Der er det fred og trygt og godt. Det var en norsk båt som reddet oss. Det er til Norge vi kan dra.
- Jeg var ærlig talt ganske lei Amerika. De bare dro. Dessuten kunne vi ta utdanning, sier pappa. Vi hadde et så sterkt ønske om utdanning.
Han snakker om amerikanernes store svik.
- De dro med halen mellom bena, og lot oss i stikken. Dessuten var det takket være den norske båten at vi fikk leve. Vi skyldte dem livet vårt. Vi tenker alltid på Norge med takknemlighet, sier han.
Marthe var ikke bare ansatt i kommunen. Hun var mor og hadde den viktige erfaringen om hvordan det var å være mor i et annet land, hvor du verken kan språket eller kulturen. Hun bar med seg erfaringen som en mor bærer med seg, når man skal passe inn med seg og sitt et annet sted. Hun bar også med seg sin lærdom og fascinasjon for den øst-asiatiske konfutsianske, buddhistiske og taoistiske kulturen i arbeidet med flyktningene. Hennes kulturelle referanseramme gjorde at hun visste at Tet – eller kinesisk/vietnamesisk nyttår var en stor høytid. Hun arrangerte dragedans – og importerte egenhendig med seg et stort dragehode til dans, kjøpt i Singapore. Hun var et rivjern av en dame, full av gode ideer og en enorm virketrang. Et brennende ønske om å gjøre noe meningsfullt.
FN dagen var nasjonaldagen hennes. Hun var mer bereist enn de fleste på den tiden, takket være mannens internasjonale arbeid. Marthe banket på hos aktuelle arbeidsgivere og skaffet flyktningene arbeid fra dag 1. Hun kunne våkne på natten og skrive ned lister over ting som gjaldt flyktningene. De hadde alltid åpent hus.
Solveig Gilb
På laget hadde Marthe med seg en dame til – Solveig Gilb. En firebarnsmor, som vokste opp på Bekkelaget, men som hadde erfaring fra hele verden. Solveig hadde fire sønner, som nå var i skolealder og så etter en meningsfull jobb. Hun var gift med en amerikaner. Sammen med han reiste hun verden rundt på «datakonferanser» som han var invitert til.
- Første gang jeg reiste til India, ble jeg så deprimert over å se de stakkars fattige barna på gata at jeg ikke orket å gå ut fra hotellrommet vårt på flere dager, sier Solveig.
Hun kunne snakke med folk fra hele verden, fra gatebarn i Mumbai til fiffen på fancy konferanser. Hun var sekretær på Ford bilforhandler før de fikk fire barn, og kunne holde orden på en hel husholdning og mer til. Hun så seg om etter en mer meningsfull jobb da barna kom i skolealder, og det skulle hun virkelig få.
- Hvem var det som skaffet bolig, og innredet alt sammen i rekkehuset vårt på Sofiemyr, spør jeg henne en sommerdag jeg er på besøk på hytta hennes på Nesodden.
- Jeg kjøpte inn alt sammen jeg, sier Solveig.
Jeg begynner å gråte av takknemlighet, uten at jeg vil det.
- Det første vi gjorde da vi hørte hva slags familie som skulle komme, var det å skaffe dem et egnet sted å bo. Vi kjøpte likegodt et rekkehus i Harald Hårfagres vei. Der innredet jeg etter beste evne for en hel familie, forklarer Solveig. Jeg satte opp et budsjett, som et minimum av hva jeg tenkte at dere ville trenge. Så kjøpte jeg inn.
Mamma har snakket om dette her før. Det er så jeg nesten ikke tror det. Det er derfor jeg har spurt Solveig om dette. Hvem, hvem var det som gjorde alt dette for oss? Det var ikke et system. Det var mennesker, ekte mennesker. Ekte omsorg.
Systemet jobbet sammen med dem. Ikke mot dem.
- Sengetøy, kniver og gafler, til og med kjøleskapet var fylt opp da vi kom, sier mamma rørt. Norge – eller Marthe og Solveig hadde ordnet alt det vi trengte i et helt nytt hus.
- Signer her, sa disse norske damene.
En gang ringte faren min Solveig midt på natten. Hun kom og skiftet sikringen hos dem. Den var gått og de ante ikke hvordan det skulle repareres.
- Vi så på dem som familie, og stolte på dem. Vi signerte på et lånebrev som gjorde at vi ble eiere av et rekkehus med tre soverom, bad og alt. Vi så på dem som foreldre. Vi var som små barn, som ikke visste noen ting. De ba oss om å signere, og vi signerte. Vi tenkte at i Norge så blir man bedre tatt imot enn det foreldre ville gjort i Vietnam for sine egne barn når de gifter dem bort. I Norge strekker godheten seg utover familien og bekjentskaper, fortsetter mamma. Det var som å komme til himmelen!
Solveig satte opp et budsjett med tall som viste hva en familie på fire måtte ha.
- Det brukte vi som et referansebudsjett for å gjøre innkjøp. Du vet, jeg hadde ikke noen formell utdanning som sosionom eller noe sånt. Den beste erfaringen jeg hadde var at jeg hadde reist i hele verden og kunne snakke med folk. Tall og orden, det var jeg også god på. Det var om å gjøre å få pengene til å strekke til best mulig. Dessuten var vi heldige, vi hadde sånn god kontakt med han som jobbet på boligkontoret i kommunen, forteller Solveig. Det var ikke alle som fikk bolig, men i Oppegård prøvde vi å ordne det sånn at barnefamiliene fikk et godt sted fra start. Vi gjorde ting ut fra våre egne ideer og hadde mye frihet siden dette var så nytt.
Menigheten og en husmorvikar
Marthe og Solveig hadde god kontakt med den lokale menigheten på Kolbotn. De hadde i det hele tatt veldig gode kontakter overalt. Det ble opprettet vennefamilier i et samarbeid mellom kommunen og de frivillige – Røde Kors, deriblant presten på Kolbotn. Innsamling av klær og utstyr som de nyankomne flyktningene måtte trenge ble levert på døra hos oss.
Mormor i Vietnam var bekymret for hvordan det skulle gå med fødselen av meg i et helt nytt land, uten henne. I Vietnam ligger man minst en til to måneder i barsel. Man ligger bokstavelig talt over kullseng, får mat, vann, suppe, pleie og omsorg fra egen mor som flytter inn den tiden den nybakte moren trenger for å komme seg.
Mamma ba om hjelp. Hun visste at hun ikke kunne klare å ta vare på de to barna hennes etter fødsel. Det var Solveig som kjørte mamma på sykehuset. Jeg ble født på A-hus. Der hvor broren min er overlege i dag.
Marthe skaffet husmorvikar til mamma som kom tre dager i uka. Pappa var opptatt med å studere. - Hva er en husmorvikar, mamma?
Jeg spør lettere fortumlet. Det kunne jeg også trengt… med to små barn og en mann på jobbreise denne uka.
- Det var en hyggelig dame som kom og ryddet, vasket og viste meg hvordan jeg skulle kle på barna mine her i Norge med ull, lag på lag. Det var vinter da du ble født. Hun lærte meg å lage brunsaus, hvit sau, grille kylling, bake eplekake, lage matpakker. Hun vasket og stelte.
Det meldte seg frivillige i menigheten da foreldrene mine kom. De var godt organisert, den gjengen der. Alle ga det de kunne. Da jeg skulle døpes våren 1984 var det en hel landsby som stilte opp. Det var Marte Bugge, Solveig Gilb med ektemann, de barnløse fadderne mine Per og Solveig, det yngre paret Margrit og Viggo Martinussen som hadde to yngre døtre vi kunne arve alt fra, og lærerne som var i bibelgruppen Kari Benum og Gro. Kari var prestedatter. Det var også Gro. Min grandtante som rullet vårruller, sånn som mamma og jeg gjør i dag.
Jeg har tatt en runde med flere av disse damene i forbindelse med skriveprosjektet mitt.
Margrit og Viggo Martinussen
Jeg spør Margrit den ene gjenlevende – fadderen min som fortsatt bor i Oppegård hvordan hun ble kjent med familien vår. Jeg husker vi bakte pepperkaker hos dem. Jeg fikk komme når jeg ville. De hadde et ekstra øye med oss.
- Det var Marthe Bugge som inviterte meg og familien vår på 17. mai frokost hos dem. Etterpå ble vi invitert i dåpen din. Vi ble spurt om å være faddere. Våre jenter var litt eldre enn dere. Jeg lånte vekk dåpskjolen som jeg selv fikk av min egen sveitsiske mor, og som mine jenter hadde brukt. Dessuten, du vet, jeg er sveitsertysk og søsteren min var gift med en vietnameser som bodde i Paris. De har to døtre, som vi arvet ting fra, og jeg følte en egen nærhet til dere. Jeg kunne ikke være der for søsteren min og var langt fra min egen familie, men dere kunne jeg jo gi noe til. Det er ikke så lett å flytte til et nytt land. Bli kjent med nye mennesker og en ny kultur. Det er mye man mister, men også mye man vinner. Jeg prøvde å gjøre det lettere for foreldrene dine, og dere. Jeg er veldig glad i deg, Mai, sier Margrit.
Kari Benum og Gro Næss Magnus
- Hva var det som gjorde at dere bidro og brukte fritiden deres på disse flyktningene? spør jeg Kari og Gro.
Disse damene var nyutdannede lærere da vi kom til Kolbotn, og bodde i blokka, ikke så langt unna der vi bodde.
Vi sitter i sofaen hos Kari som fortsatt bor i Oppegård kommune, og er nabo med fadderen min Margrit. Gro er kommet på besøk for anledningen. Disse to pensjonerte lærerne var i samme bibelgruppe som mamma og pappa da vi var små.
- Det var vår kristne tro, og våre kristne verdier, sier begge nesten i kor. Vi er oppdratt til å bry oss om andre enn oss selv. Åpne hjemmene våre for de som har behov.
Gro vokste opp på prestegård. Kari var også kristen og hadde en far som var utdannet prest, men som arbeidet som rektor på lærerskolen i Bergen. Under krigen var han rektor på den norske skolen for flyktningebarn i Skottland. Kari hadde diakonutdanning og jobbet selv som kateket i mange år. Hun ble etterhvert assisterende rektor på en skole i Oppegård. Gro var realfagslærer. De er fortsatt aktive i menighetslivet i dag. Gro tok initativ til norsk-kurs for ukrainske flyktninger da de kom.
Per og Solveig Thorsteinsen
Per og Solveig var aktive i Kolbotn og Sofiemyr menighet. De var barnløse. Han var utdannet sivilingeniør fra NTH i Trondheim, hun hans sekretær. Ungdomskjærester var de, og forble lykkelig gift hele livet. De vokste opp og opplevde krigen og ufreden i Norge. En annen generasjon. Det er Per og Solveig jeg ser for meg, når jeg vil gi noe til barna mine. De som tok bilen og kjørte oss hele veien til Trondheim da pappa skulle studere.
Denne andre Solveig, som var i radarpar med Per. Solveig ganger to. Ikke solkongen, men det motsatte. To veier til solen, varmen, livet. Den ene hadde fire barn, den andre hadde ingen. Begge tok oss imot. Begge ga meg noe uvurderlig. Et varmt, godt og trygt sted. Fysisk og mentalt.
Solveig, som sammen med fadderen min Per - alltid ringte og kom innom før hver eneste bursdag. Solveig og Per som stilte opp før hver jul og kjøpte inn nyttige julegaver til hele familien vår. Solveig og Per som sammen kjøpte og sendte cherrox sko, ryggsekker, ullsokker, skoleransler og alt det vi trengte når vi trengte det, selv om vi var flyttet til Trondheim. De inviterte oss på kinarestauranten på Kolbotn med hele familien, så vi kunne få noe vi likte å spise. De så og ga etter våre behov. Ikke deres egne.
Solveig og Per som ble mine tilsynsførere etter at barneverntjenesten tok over omsorgen. Solveig og Per, som satt ved min side da jeg giftet meg for første gang. Solveig og Per som feiret med meg på Theatercafeen da min juridikum var i boks. Solveig og Per som prøvde å fortelle mamma og pappa dette da jeg flyttet hjemmefra:
- Mai har sin egen frie vilje. Dere kan ikke tvinge henne. Det nytter ikke med tvang.
Solveig sa det, gang på gang.
- Det nytter ikke med tvang.
Solveig og Per som gjentatte ganger ba mamma og pappa om å gi meg mer frihet, mer penger, mer omsorg. I det minste barnetrygden min. Jeg fikk et porselensservice av dem en gang, som Per selv hadde arvet av sin mor. Hele servicet var inntakt, mens jeg - jeg vet ikke hvor det er blitt av nå. På loftet et eller annet sted.
De gikk i møter med barnevernet sammen med meg. Det var de jeg ringte til fra en slitt telefonkiosk i Aix-en-Provende og gråt og fikk trøst av da det virket umulig å finne et sted å bo.
Per som snakket om at et ekteskap må være trygt fundert i mitt første bryllup og snakket om de tre små griser. Man må ikke la andre uvedkommende slippe inn og ødelegge. Det var han som hentet resten av flyttelasset mitt da jeg skilte meg. Per var blitt mer enn 80 år gammel, men kjørte alt og hjalp meg. De tok meg i mot som jeg var. Uten spørsmål. Uten å be om noe tilbake. De gjorde det av kjærlighet. Det var ingen handel, det var ingen tvang, det var frihet, nærhet og omsorg. Det var dette. Forståelse.
Solveig og Per som gikk turer i Rondane med studiekameratene fra NTH hvert år. Som kjørte sammen gjennom Europa før murens fall. De ferierte i Italia. Dro til den samme campingplassen hvert år. Per som alltid ville ha dessert. Solveig som aldri ville ha. Per som passet møysommelig på fuglene sine i vinterhagen. Begge to som aldri glemte en bursdag, en eksamen. Per og Solveig som hadde tonnevis med livsvisdom, livsglede og humor. Per minner meg om kongen i lynne.
- Mai, det er viktig å ha skikkelig fri når du har fri, sa Solveig. Når man jobber mye, sånn som vi har gjort, må man koble ekstra godt av. Husk det!
Jeg bærer det med meg, alle disse ordene hennes, som hun ga sammen med Per i vinterhagen deres, mens fuglene flokket til det lille brettet med frø som var nøye veid og lagt frem til dem. Jeg spurte dem en gang:
- Hvordan har dere klart å leve et så lykkelig liv som gift hele livet?
- Vi er nok ganske forskjellige, men vi har respekt for hverandres forskjellighet, sa Per. Mitt rot er mitt rot. Solveigs domene er hennes. Hun er god på mange ting, og jeg på mine, sa han.
Kjelleren hans var full av hans ting, det bugnet over av ingeniørskisser og annet som han syslet med. Solveig var mesteren av relasjoner. Det var hun som husket alle datoer, og noterte ned alt. De var et skikkelig team. De kjørte gjennom Øst-Europa før murens fall. De var nysgjerrige, opptatte av å lære, leve, erfare nye ting.
- Jeg gråt av glede, da jeg jeg kom tilbake til det frie Europa igjen. Jeg kommer aldri til å glemme det gråe, triste, ufrie og de menneskene som vi møtte der, sa Solveig til meg.
De hadde enormt med respekt for hverandre. Var hverandres beste venner og partnere. Så forskjellige, og så like. Jeg savner dem uendelig.
Turid - min søndagsskolelærer
Da vi kom tilbake fra Trondheim begynte vi å gå i en baptistmenighet. Der var det en viseforstander, som var utdannet jordmor og som hadde vært oversykepleier i Oslo. Hun var en av de som meldte seg frivillig til å behandle de HIV smittede, da flere nektet å gi omsorg på sykehusene og i hjemmetjenesten, av redsel for smitte. Hun skapte et trygt miljø for flyktningene i menigheten hennes. Hun selv hadde mistet mannen sin brått som følge av sykdom, og ble overlatt med to små barn. Hun var en løvemamma.
Hun arrangerte kirkekaffe, inviterte tamilerne, vietnameserne til å ta med mat fra deres hjemland etter gudstjenesten. En gang i måneden var det fellesgudstjeneste for de norske, tamilske og vietnamesiske. En gang i måneden var det barnegudstjeneste. Resten av søndagene fikk man ha separate gudstjenester på eget språk. Hun var søndagsskolelæreren min, og gikk turer med meg i marka. Vi snakket om livet. Hun stilte opp for meg etter overgrepet jeg ble utsatt for. Hun åpnet hjemmet sitt, og lot meg komme med alle disse julene og høytidene som jeg ikke lenger kunne eller ville feire med familien min etter at jeg dro hjemmefra. Hun skrev dette her til barneverntjenesten, og som jeg prøver å minne meg selv på når jeg oppdrar barna mine:
"Barneoppdragelse må være grunnet i kjærlighetsprinsippets videste forstand, som innebefatter medmenneskelighet, vilje til godhet, forståelse, grensesetting med mulighet for selvstendig tenkning, frie valg – situasjoner innenfor det enkelte alderstrinn og modenhetsgrad. ...- Jeg stiller opp for henne når hun ber om min hjelp. Jeg står fast ved disse uttalelser..."
Alle disse menneskene var på mange forskjellige måter privilegerte. Som veldig mange nordmenn i dag, meg selv inkludert.
"Den som er veldig sterk, må man være veldig snill"
Men hva gjør vi med våre privilegier? Hva er det vi gjør med vår frihet? Hva skal vi gi? Det er disse spørsmålene jeg stiller meg selv.
Det Per og Solveig valgte å gjøre var å gi til meg. Til familien min. Til menigheten. Til forholdet deres. Til de eldre som de kjørte på utegudstjeneste i marka hver sommer. Til deres søsken, barna til søsknene deres. Turid ga alt i yrket sitt, hennes kall var å være sykepleier, og deretter ga hun i menigheten og musikken og barna hennes.
Jeg leter etter dette. Balansen i livet, som jeg så at de hadde. Kanskje det er lettere når man ikke har barn, jeg vet ikke.
Vi mennesker er gode på å herme. Vi hermer etter andre. Men vi må gjøre. Oppleve og erfare. Justere. Gjøre på nytt.
Det er det jeg prøver på nå. Samler på skattene mine inn i et hele og gir videre. Når det er 17. mai, er det dette jeg tenker på. Per og Solveig. Oppegård. Margrit. Kari. Gro. Solveig Gilb og Turid når jeg synger ja jeg elsker dette landet. Så mener jeg, ja jeg elsker og elsket disse menneskene. Det kommer fra et godt sted.
Så nå sloss jeg for min egen lille landsby her på Grønland. Det er derfor jeg gidder og orker. Fordi noen orket og gadd for meg. Det kommer fra et godt sted. Jeg skal ikke redde verden, men jeg vil at Aase på 90, som bruker rullator hos meg, faktisk kommer seg ut og kan bruke fortauene i gata der vi bor. Hun som har stått på hue halve livet for sameiet på Grønland, jobbet i bank, oppfostret to barn, pleid sin egen mor i denne blokka her til hun døde, arrangert dugnader og til og med grillet et helt lam for å ønske "muhammedanerne" velkommen her. Hun som kjøpte leiligheten her til litt under 500 000 kroner.
Kanskje det til og med nytter bittelitt for en liten stund. Nå innfører de nabolagspoliti og butikkene har ryddet deler av søpla. Det gjenstår å se om dette følges opp over tid.
Jeg blir ikke akkurat populær og noen mener at jeg driver sjikane på mangfoldet på Grønland. Hva syns du?
Hilsen
Mai
Hvis du har satt deg på e-postliste og lurer på om du har fått alle e-poster eller ikke, sjekk gjerne spamfilteret ditt og legg meg til som kontakt.
Støtt skriveprosjektet her hvis du vil:
Landsbyen min
Per og Solveig - på min 6 årsdag.
Fint å lese. Tankevekkende og hjertevarmt.