Om de fattige, fisken og fiskestangen
- Mai Vo
- 20. okt. 2022
- 4 min lesing
Oppdatert: 10. des. 2022
Jeg skal dele litt fra samtalen med datteren min i dag. Det som gir meg håp, de dagene jeg tenker at det blir aldri slutt på krig, at mennesker er onde, og at sånne som Putin, Trump, Kim Jong Il, og gale iranske prester blir vi aldri kvitt.
Hver dag går vi forbi de fattige her på Grønland i Oslo, som datteren min på 6 år kaller dem. De som står i kø for å få mat på fattighuset. Vi går forbi de som sitter på gata og tigger, og vi går forbi rusmisbrukere som gjør sitt fornødre på asfalten. Det er mørke merker i fortauet etter der de har sittet. De sier "Hei, hei! Vær så snill madame." Noen er bare stille og sitter der med koppen sin. Noen har bilder av barna sine, og noen har lagt frem noen stakkarslige strikkede ullsokker foran seg. Noen henger med en gjenkjennelig knekk, og håret langt nedi koppen.
- Mamma vi må gi de penger, mamma, sier min seksåring og klemmer meg ekstra hardt i hånden. - De fattige vil ha penger, det er derfor de sitter på gata. Jeg sier at jeg ikke har mynter på meg. Hun gir seg ikke. En dag spør hun meg. - Mamma, virker franske penger i Norge? Nei svarer jeg. I Frankrike har de euro, men i Norge har vi kroner, sier jeg. Det kommer nye spørsmål. - Hvorfor har du aldri penger på deg mamma, vi må ta med penger neste gang. Norske penger! Det er i alle fall bra at de får mat på fattighuset sier hun sint til meg.
Jeg sier at ja, det kan vi gjøre, men så prøver jeg å forklare at vi betaler skatt, og det er penger som de som jobber gir til de som ikke kan jobbe gjennom staten. Jeg prøver å forklare at skatten går til å hjelpe de fattige også. Hjelpe dem med å få jobb, og hjelpe dem med å få mat, men at det er staten og andre frivillige som jobber med det. Man kan gi på mange forskjellige måter sier jeg. Men jeg vil ikke frata henne hennes personlige engasjement...
Men så var det i dag da. Hun har bestemt seg. Hun sier at i dag blir det skattejakt for de fattige. Hun finner frem pengepungen sin og plukker opp penger. Den som er fattigst skal få mest. Den store 20 mynten. De andre skal få resten sier hun. Jeg ser hvor glad hun blir, og hvor mye hun gleder seg til å gå ut akkurat i dag, og vet nesten ikke helt hva jeg skal si. Hva har jeg gjort for å få en datter som går på utkikk etter fattige når vi skal i butikken?
Jeg tenker og tenker. Skal man egentlig gi? Hva sier man egentlig til et barn om urettferdighet i verden? Hvordan er man et godt eksempel? Kan jeg bevare empatien hennes, uten at hun blir dumsnill? Kan jeg hjelpe henne å gi, uten at hun selv en gang innser at det går tomt, eller at hun selv blir utnyttet? Mannen min og jeg ser på hverandre der hun plukker frem kronene. Vi veksler blikk og mumler noen ord om at hun må få lov til å være seg selv, og gi.
Jeg kommer plutselig på noe onkelen min i Vietnam sa en gang. - Mai, man må gi fiskestangen og lære de trengende å fiske, ikke gi dem fisken. Jeg prøver å gjenfortelle for datteren min før vi går ut på hennes giverferd. Jeg vet ikke helt om hun skjønte det, men håper på det. Hjelp til selvhjelp. Det foreldrene mine en gang fikk.
Vi er hjemme fra skolen i dag på grunn av sykdom, men må likevel ut og kjøpe mat. Jeg er glad jeg ikke skal i retten denne uka, eller den uka det var høstferie. Først er hun skuffet. Det sitter ingen på vei til Rema 1000. Men så, på vei tilbake lyser hun opp. Det sitter to damer på bakken på brua ved Vaterland, der Akerselven renner videre ned og ut mot fjorden. Hun lyser opp øynene til de som sitter der, to damer som bukker og smiler med hele seg når hun legger i koppene hennes. - Thank you princess! We love you mummy! Datteren min spør hva de sier, og jeg oversetter.
Når vi kommer hjem er hun stolt, så stolt. Men hun sier: - Mamma, jeg tror vi må lære de å fiske. Eller lære dem norsk. Lære dem å gå på skolen så de får jobb, så de kan få lønn. Men hun smiler med hele seg, og jeg smiler inni meg. Jeg prøver å si at joda, men når man er så sulten og så sliten klarer man ikke lære. Så både litt fisk og litt fiskestang er nok bra. Men det ble en bra skattejakt da, sier jeg mens jeg smiler.
Kanskje er det håp. Vi leser ut Brødrene Løvehjerte sammen i sofaen i dag og hun sier: - Mamma, hvis man ikke tør, så er man bare en liten lort. I kveld vil hun igjen sovne med Pippi under armen.
Jeg jobber med eget mot, og mine barns evne til å vise mot. Jeg vil ikke være en liten lort. Jeg skriver videre og gjør nye ting. Kvinner meg opp til å dele tankene mine, og alt det jeg gjør som ikke er proft, strukturert, ferdig eller perfekt. Deriblant min nettside under konstruksjon. Og så disse e-postene her da, mens jeg leser og dobbeltsjekker fakta om omskoleringsleir og korrupsjon i Vietnam, og skriver litt på manus og struktur.
Og her er litt om omskoleringsleirene som faren min overlevde:
Vil du se en film om omskoleringsleir som jeg så med mammaen og pappaen min på Film fra Sør festivalen en gang og som de går god for? Søk "Journey from the fall" på Youtube.
Hilsen
Mai
Still meg gjerne spørsmål, hvis du lurer på noe ved å svare på denne e-posten her. Del gjerne tankene dine med meg.
Her er den nye hjemmesiden min! Del gjerne hvis du føler for det.
Liker du historiene? Liker du de nye perspektivene? Spander en kaffe på skribenten her:
Denne lista begynte på LinkedIn, i dette innlegget. Har du konto der? Stikk innom og si hei:
Comentários