She hunts

Jeg kjøpte et fotografi i fjor. Bildet heter Jegerhjarte og er tatt av Ingerid Jordal.

Det er et bilde av to kvinnelige hender som holder et hjortehjerte som er felt i jakt.

Jeg måtte ha det. Det var den følelsen. På den venstre armen er det en lilla stoffklokke. Ser billig ut. Litt som en flic-flac klokke en skolejente ville hatt på. På den andre siden er det tatovering av en stjerne med fartsstriper i sort. Midt i er det et blodig hjortehjerte som holdes av disse kvinnehendene.

Jeg kjøpte det. Selv om det kosta over 8000 kroner. Jeg måtte ha det. Det var noe rått ved bildet, som gjorde at jeg følte at det er dette prosjektet mitt handler om. Sårbart og sterkt samtidig. Sånn føler jeg meg, tenkte jeg.

Litt sånn som da jeg fødte. Ekstremt sårbar. Ekstremt sterk. Samtidig.

Hvis man skal gi liv, så må man også tåle og forstå at liv kan gå tapt. Men det jeg så var den følelsen av at jeg bærer hjertet mitt på utsiden av kroppen, nå som barna mine er født. Jentene mine får frem det beste og det dårligste i meg.

Denne styrken og denne svakheten. Det er noe ved dette blodige hjertet som gjør at jeg tenker på Brødrene løvehjerte. Det er i den boka at hele filosofien til skandinaver kan finnes. Ikke-vold og en kamp for det gode. Ja, man skal være villig til å sloss. Men ikke å drepe. Svenskene og nordmennenes kultur ligger et sted mellom Astrid Lindgren sine bøker og ikke minst Thorbjørn Egner. Kardemommeby og Løvehjerte. Dyrene i Hakkebakkeskogen.

Det er noe dyrisk ved oss mennesker. Vi har noe til felles med dem. Men vi dreper dem for vår egen overlevelse. Kan vi likevel lære noe av de små?

Jeg har aldri kjøpt et fotografi før som koster så mye. Mannen min rynket på nesen og likte det ikke. Det ble for mye for han. Det er ikke «vakkert» i den forstand. Det vekker følelser. Det er det kunsten skal gjøre. Uansett om det vekker glede, spenning, avsky, sinne eller kjærlighet. Det må røre. Det er det kunsten må gjøre for meg. Speile noe. Uansett hva det er. Være villig til å se på noe, ved oss selv og andre som både er stygt og vakkert på en gang. Hvis det blir for pent, polert og lett å svelge, er det som om det mangler sjel for meg. Det er av samme grunn at Singapore er mye mindre spennende enn Vietnam. Singapore med sin korte historie. Vietnam med sin lange og svært så komplekse historie, full av kontraster.

Til syvende og sist må vi kunne røre noe ved andre mennesker. Føle noe til felles. Kunne speile oss. Det er da kunsten er vellykket på et vis for meg. Det kan kommunisere til dypet i oss.

Jegerhjerte. Jeg vil at jentene mine skal være modige. Tørre å stole på seg selv. Det fordrer at jeg tør å stole på meg selv. Fra jord er du kommet og til jord skal du bli. Fra mitt blod er du kommet tenker jeg, og en dag skal de gi sitt eget til egne barn. En dag vil blodet slutte å sirkulere, gå fra varmt til kaldt. Fra bevegelse til stillstand.

Blod, svette og tårer, men også liv, mat og næring. Det henger sammen. Jegere vet det. Kvinnelige jegere vet det enda mer.

Hva handler dette bildet om for meg?

-       Dette prosjektet som jeg holder på med i år. Dette året jeg bestemte meg for å slutte å være lønnsmottaker – det handler om å tørre å gjøre meg sårbar. Være ærlig med meg selv først og fremst, så jeg kan være ærlig med dem, altså de to barna mine.

To hender, og ett hjerte i dette fotografiet. Noen ganger er det som om det er motsatt.

De er de to hendene som holder mitt ene hjerte. Sånn føles det noen ganger. Andre ganger tenker jeg at det er jeg som har disse to hendene, som skal varsomt holde dette hjertet som er hjertet til barna mine. Hver sine kamre.

Jeg vil at de skal vite at også kvinner er sterke. De også kan gjøre det menn gjør. Men de gjør det på en annen måte. Jakt gjør man i flokk. Og de vil være sterkere i flokk. Jeg håper at familien vår kan være flokken deres. Jaktlaget deres på det gode liv. Jeg vil at disse jentene mine skal jakte på det gode i livet. Det som gjør det godt for dem. Sammen med andre. Ikke alene.

Så er det dette med at man gjør ting som man ikke vil, og som man vil samtidig. Ingen vil drepe, men vi vil spise kjøtt. Det er kampen om tilværelsen, påminnelsen om det ansvaret vi har på toppen av hierarkiet.

Tema i skrivingen min kretser rundt valg. Dilemmaer. Minner. Sorg. Tap. Å gi seg, eller å kjempe videre. Å vite når man skal gjøre hva. Hvordan man skal sette grenser, for seg selv, for andre. For en kultur. Hva man tar med seg, og hva lar man fare. Hva man skal orke å kjempe for og bringe videre. Hva bringer man videre selv når man ikke vil. Hvar forlater man?

Det får meg til å tenke på boka til psykologen Edit Eger. Hun var 16 år og overlevde Auschwitz. Hele karrieren hennes har senere gått med på å hjelpe andre til å overkomme egne traumer.  

Jeg kjemper for frihet. Rettferdighet. Likeverd. Samtidig som jeg har sekundærbolig. Har barna mine på privatskole. Kan man forvente at folk er tro med egne verdier? Eller veksler man stadig her i livet? Hva er egentlig autensitet?

Jeg vil gi noe til barna mine, men hva vet jeg ikke enda. Om ikke annet, kan de få dette bildet tatt av Ingerid.  

 Foto: Mai Vo som fotograferer fotografen Ingerid Jordal med bildet sitt Jegerhjarte, fra serien She Hunts. Kjøp dette, eller andre bilder fra serien her:

www.ingeridjordal.no