Sorg på en tirsdag

Hei,

I dag skal jeg dele noen tanker jeg skrev i slutten av september. De kommer tilbake til meg. Igjen og igjen. Jeg prøver å bli venner med dem.

Mellomvalget i USA gikk bedre enn forventet, men valget i Israel gikk ekstremt til høyre. Jeg ringte en israelsk kompis av meg, som jeg studerte med i Paris. Han var deprimert over tingenes tilstand. Om hvordan hjemlandet hans ikke lenger er til å kjenne igjen. Det Tel Aviv han vokste opp i, er ikke lenger det Israel som går ekstremt til høyre. Klimatoppmøte i Egypt. Klarer vi å redde alt sammen? Det regner og er 15 varmegrader i november. Jeg har hatt tid til å henge med den yngste datteren vår under barnehagestreiken som varte i fem uker. Jeg får ta det som en bonus, jeg som er priviligert. Men jeg vet om noen barn som opplever omsorgssvikt. Som mister de trygge gode voksne i barnehagen som var helt livsviktige for dem i samme periode. Det er vondt.

Det jeg er redd for, er at hvis vi ikke passer oss for det vi har, så risikerer vi å miste det. Friheten vår. Demokratiet vårt. Fellesskapet vårt. Jorda vår. Det deltakende engasjementet til hver enkelt borger. Det er ikke hver dag jeg ser lyst på det eller er kamplysten. Her er en lang tekst hvor jeg funderer på noen av de tingene jeg sørger over. Les det en dag du vil fundere. Ta deg god tid. Vær så god.

Sorg på en tirsdag 20. september 2022

Privatskolen

Jeg har en sorg for å ha valgt en privatskole for barna våre. Jeg prøvde å sette ord på det i går, da jeg gikk tur med en kompis her på Grønland.

Sorgen sitter i brystet og i beina. Som gjør at jeg nesten ikke orker å gå videre. Jeg blir helt tung i kroppen. Som om hvert steg er en kamp. Sorg over at vi er kommet dit, at jeg føler at jeg må velge en privatskole, og at den offentlige nærskolen ikke kan gi det jeg vil gi til barna mine- det jeg selv fikk. Likevel velger vi å bo her?

Jeg undres på hva det er for noe jeg gjør egentlig. Hva vi driver med. Om det er riktig.

Sorg over at gapet mellom de som har, og de som ikke har bare blir større og større. Forskjellene i dette landet her er blitt så store, at jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å få til det som var. At det er en kamp som må tapes. Akkurat som det er fånyttes å endre tidens tann, på en kropp, på en nasjon.

Jeg assosierer det med disse vestkanfruene, som har åpnet skjønnhetsklinikk, og kaller det kvinnehelse. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si. Er det sånn samfunnet vårt har blitt? Er det sånn at det ytre er så viktig, at det er det vi investerer pengene våre i? Har vi ingen verdier igjen? Ingen moral? Ingen fellesskapsfølelse? De som ungdommer og voksne ser opp til, som er kjendiser i vår kultur, er sykelig opptatt av det ytre. Penger. Exit serien til NRK er et dystopisk bilde av retningen tenker jeg i blant.

Det ekte kroppslige forsvinner. Det som gjør oss menneskelig. Det som knytter oss sammen. Brystmelk. Kroppsvæsker. Rynker etter mange smil. Arr. Skrøpelighet. Alderdom. Dødelighet. De eldre har nesten ingen verdi i vårt samfunn. I motsetning til i Vietnam. Der er helsen det viktigste. Der kan man rape etter maten. Smatte så mye man vil. Der pleier man sine gamle. Man hilser hverandre med spørsmål om helsen: "Har du helse". Det er ikke noe "hva jobber du med, eller hvordan går det?". Nei. - Har du helse?

Neste spørsmål er gjerne "har du spist? Det er noe der som er ytterst menneskelig, uansett om du er fattig eller rik. Det er ikke knyttet til prestasjon. Arbeid. Som her i Norge. Hvis du er utenfor, er du bare så veldig, veldig utenfor. Som pensjonistene, som de uføre, som de på AAP, småbarnsforeldre i permisjon.

De livene vi lever, de er så fjerne fra hverandres. Det er så langt fra bakgården vår her på Grønland til salongen på vestkanten, men vi er i samme by. Vi lever ikke i samme verden. Overhodet ikke.

Jeg har en sorg. Over at jeg velger St. Sunniva skole for barna mine, jeg som egentlig ikke er spesielt religiøs en gang. Det er som om mamma og pappa, og Nicolas, mannen min sin franske kultur vinner over min norske. Det vietnamesiske som er opptatt av skolegang, struktur, hierarki. Det vinner. I et klassesamfunn er det om å gjøre å være på toppen. Det er kjipt i bånn. Jeg sørger, over det mer likeverdige norske, det lekende, det inkluderende, det dansende, det heimkunnskapsglade barnet som plukket sopp i skogen og løp 60 metern, som sparket fotball i hvert friminutt som en gang var meg. Den verden som hadde små forskjeller, den hvor barn ikke må tenke på at de må konkurrere. Alle gikk på den samme skolen. De nye, og de som alltid hadde vært her.

Om brutte relasjoner og den tunge jobben å engasjere seg

Jeg er lei meg i dag. Fordi barna som barna mine blir glade i, de flytter ut av byen. Det er for liten plass. Leilighetene er for små, og de store er for dyre, eller huser 20 østeuropeiske arbeidere. I dag er jeg lei meg. Fordi miljøet blir borte. Fordi investering i vennskap og relasjoner forsvinner med en flyttemelding. Fordi de må oppleve tap. MDG vil ikke opprettholde leilighetsnormen. Akkurat som om det er det som er problemet. Problemet er ikke at leilighetene er for store, men at de er for dyre for en familie å leie eller kjøpe. Å krympe dem for at folk skal ha råd er som å si at man må sulte og spise mindre siden man har så lite mat. Det hjelper ingen at det bygges skobokser i hele sentrum...

Yngstedatteren vår var så lei seg. Hun gråt i 20 minutter her om dagen. Mange av vennene hennes kommer til å bli borte. Kanskje får hun seg noen nye, men likevel. Jeg blir så lei meg. Jeg får lyst til å gi opp å bygge fellesskap. De flytter, alle sammen. Alle flytter.

Det er derfor vi velger St. Sunniva sier jeg til meg selv. Fordi der er det mer stabilt. Der flytter ikke alle vennene hennes i løpet av de første tre årene på skolen. Der kan hun bli og få stabilitet og trygghet. Jeg trøster meg med at de voksne i barnehagen tross alt er de viktigste og at de er stabile.

Hun sa navnet til alle de voknse i barnehagen. Mine, sa hun. Jeg føler sånn for henne. De trygge, gode voksne folka hennes ble ramset opp. De som nå har småbarna. Ikke henne, fordi hun er storebarn. Hun snakket med en av de voksne da jeg hentet henne. Gråt i 20 minutter fordi hun ville så gjerne at en av hennes gamle voksne skulle bære henne, og ville til mamma bare. Ville bare ha mamma og pappa. Masse oppmerksomhet. Ikke være med en av de nye guttene på storebarn som både slår og dytter.

Jeg tenker at jeg burde dra på det foreldremøtet i dag. For henne. Bli kjent med de nye foreldrene.

Men jeg orker nesten ikke. Engasjere meg. Allerede er jeg bakpå med Grønland beboerforening. Breigata bomiljøforening. Vi er for få. Vi får det ikke til, tenker jeg. Jeg blir så matt. Skal jeg gi meg nå, eller skal jeg fortsette? De relasjonene vi investerer i, når de blir borte. Hva skjer da? Søppelet i oppgangen, papphaugene som hoper seg opp langs etter veggen. Rester av plastikk som binder Ringnes sixpacken sammen blåser over de nyplantede buskene i den nyoppussede bakgården. Jeg kjemper for at det ikke skal forfalle, men noen ganger har jeg mest lyst til å gi opp.

Jeg prøver å finne og forsone meg med den som gikk i dress hver dag, som tok på meg skjorter hver dag. Høye hæler, silkesjorte. Den strukturerte, målbevisste og planmessige. Men det glipper noen ganger.

Det er som den delen av meg har gått seg bort. Jeg roter litt rundt i det sorte hullet igjen. Jeg vet ikke helt. Det desperate behovet jeg har hatt til å få orden på ting. Orden og forutsigbarhet. Midt oppi rotet.

Jeg lurer på hvor det blir av saksmappa mi. Om jeg må betale for det skrivekurset jeg har meldt meg på. Det må jeg. Finne ut av Fiken og Folio. Wix eller Wordpress. Det kan rent bli for mye. Jeg må skjønne meg på skatt og regnskap, ting som jeg egentlig ikke kan.

Frihet og balansen mellom rettigheter og plikter

Jeg vet ikke lenger. Jeg må skrive noe om hvorfor jeg ikke ytrer meg, men har nesten ikke ord. Tenker at jeg skal dele litt fra Ocean Vuong. Podcasten, og samtalen. Det ble istedet til et brev om hvorfor jeg ikke kan holde kjeft som jeg delte i stedet i et annet nyhetsbrev.

Hva er defaulten når folk møter meg? Vietnameser. Jeg må gå i møte med mine egne fordommer. Hvem er jeg? En vietnameser, sammen med masse andre vietnamesere når vi samles sånn. Jeg er en av dem, uansett om jeg vil det eller ikke.

De vietnameserne som mamma og pappa møtte en helg på Felix kino har heist det sørvietnamesiske flagget når de møtes. Det som er gult, med tre røde striper horisontalt. Det var de som ønsket frihet og demokrati. De måtte gi tapt. Hva betyr det egentlig? For dem? Historien om Vietnam, er historien om et folk som vant landet sitt tilbake. Sånn er det for nordmenn. Kommunistenes propaganda virket på majoritetsbefolkningen.

For mamma og pappa er det historien om at de måtte reise fra et land som ikke lenger var fritt. Et land som ikke hadde demokrati, som ikke brydde seg om menneskerettigheter, et land som diskriminerte, som ikke ga noen muligheter for deres barn. For oss. Det de gjorde var for oss, men hvor mye var det ikke for dem selv? Et sted hvor det kun var de sterkestes rett som gjaldt. Hva slags samfunn er egentlig det? Mamma gremmes og føler seg uvel når hun er der. Når hun ser hvordan man må korrumpere til høyre og venstre for å leve et godt liv. Det er ikke riktig. Det er som i USA egentlig. Eksportøren av demokrati. Penga rår. Der og i Vietnam. Kommunisme eller kapitalisme. Jeg er redd for at det er blitt her i Norge også. Penga rår.

Det som er det kollektive, og det som er det individualistiske. Det vietnamesiske er på mange måter det kollektive. Det norske er det individualistiske. Men det er noe med det som føles feil. Jeg vet ikke hva. Jeg borrer i det. Samtidig er det norske det lineære. Det vietnamesiske sirkulære. Men de beveger seg mot hverandre. Ligner mer og mer på hverandre? Eller er det den ene som nærmer seg den andres form?

Når vietnameserne samles og synger sanger, gråter mamma og pappa. Det er på vietnamesisk. Jeg føler så lite til felles med dem. Samtidig som deres gråt gjør at jeg gråter. Nærmest som et lite spedbarn som gråter når hun hører gråt. Det er vanskelig å beskrive. Jeg prøver å tilpasse meg. Det er det som har vært min superkraft. Jeg setter meg inn i andres følelser, så det nesten spiser meg opp. Jeg har prøvd å være som de andre, men det føles fortsatt fremmed for meg.

Hvem er jeg? Jeg dras mellom disse kulturene, akkurat som jeg dras mellom det kollektive og det individualistiske. Mellom rettigheter og plikt. Ansvarsfølelse og rettighetsforkjemper.

Har vi kommet for langt i Norge? Skal vi bare ha rettigheter, men ingen føler på pliktfølelsen lenger? Fellesskap? Hva er det? Klarer vi å ta vare på det? Limet i samfunnet vårt? Hva består det av? Det er det jeg vil at barna mine skal lære noe om, så vi ikke ødelegger det fellesskapet som har skapt hos oss.

Det jeg finner alarmerende – det er dette som oppsummeres i valg av skole. Vi velger privat. Noen har ikke råd til å være med på SFO. De står utenfor. Jeg vet det. En gang hadde jeg en barnevernssak og foreldrene måtte gå fra egen sak fordi de ikke hadde råd til å betale for SFO. Barnevernet visste ikke hvem som skulle passe barnet mens de prosederte på at det var de, og det offentlige som skulle ha det. Alle skal med, men alle får ikke være med. Alle klarer ikke være med.

Noen dager lurer jeg på om vi klarer å få det til å fungere, eller om alt går til helvete? Jeg vet ikke. Jeg vil at noen skal gi meg håp, i stedet for å skape det selv. Det er der problemet ligger. Hvordan snakker man sammen når man egentlig ikke har samme språk? Når man egentlig ikke har samme kultur en gang? Det er noen dager hvor jeg ikke vet hvordan jeg skal finne frem til håpet.

Samtidig - når jeg har de litt mindre mørke dagene vet jeg nøyaktig hvordan jeg får det til. Jeg får det til med den kinesiske og den polske naboen min. Eller den pakistanske og somaliske i samme oppgang. Jeg får det til med naboen min fra Tunisia og den gamle damen på 90. Jeg vet jeg får det til på et individuelt plan. Når jeg møter de. Snakker med de. Henvender meg til de. De ringer meg, naboene mine. Ber meg fikse ting. Cluet er å ikke gjøre det alene.

Rettssystemet vårt og språkene våre, de vi hører til

Det klassedelte, det som handler om at hvis du ikke kan norsk, ikke har den riktige utdannelsen, ikke forstår systemet, ikke har klart å tilpasse deg, så faller du utenfor. Ingen plukker deg opp. Det møtet som du blir møtt med når du står der, som utlending. Jeg vet hvordan det føles. Mamma og pappa vet det enda bedre. Men den historien der er ikke sann. Den har mange nyanser. Jeg fikk hjelp og de fikk hjelp. Noen åpnet blikket og så og inkluderte.

Jeg har ikke egentlig opplevd rasisme. En og annen som ropte ching chong kinamann på Nasjonaltheateret stasjon. En som lurte på hvor jeg var adoptert fra, i min første jobb. En som lurte på om jeg frøs ekstra når vinteren kom. Jeg har aldri brydd meg om det. Men jeg er oppmerksom på at jeg ikke hører til. Jeg har dyrket det å være annerledes, samtidig som jeg har jobbet hardt for å passe inn. Da jeg sluttet i den ene jobben min, sa en av kollegaene mine: "Vi var jo spente på hvordan dette kom til å gå. Å ansette en innvandrer. Men det gikk jo fint. Du er jo som oss!"

Jeg må ile til og si at, sorenskriveren som gjorde det var modig. Det var broren min som sa det da jeg ble ansatt. Jeg skjønte det ikke da, at det var det han var. Jeg trodde bare han sorenskriveren så på karakterene mine, og tenkte at hun der er flink. Han gjorde det også. Men han ga meg også en mulighet. Som gjorde at jeg kunne jobbe i Oslo tingrett etterpå. Jeg fikk noen av de samme spørsmålene. "Hvilket språk tenker du på?", spurte sorenskriveren i Oslo tingrett. Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk.

Jeg tenker på norsk når jeg skriver på norsk og snakker på norsk. Jeg tenker på vietnamesisk når jeg snakker og hører vietnamesisk. Jeg tenker på fransk når jeg leser, skriver og snakker på fransk. Jeg skjønte ikke spørsmålet. "Hva drømmer du på?" Jeg må nesten svare det samme. Den samme sorenskriveren skulle oppfordre meg til å søke dommerstillinger senere.

Men hva som er hjertespråket mitt? Det er norsk. Det er det språket hvor jeg er mest meg selv. Det er det jeg skriver på, når livet butter imot. Aldri på vietnamesisk.

Og der ligger sorgen til mamma og pappa. Sorgen over at vi ble noe annet. Enn det de ville kanskje? Er de fornøyde med at vi ble norske?

Det jeg vil med deres historie, er noe annet enn det de vil selv. Hvem er jeg til å fortelle deres historie egentlig? Det er ikke sikkert det blir som de hadde tenkt. Eller som de tenker. For dem så er religion en så stor del av dem, og det de er. Hva de har blitt. Men for meg er det ikke det.

På et vis er de fortsatt i et hierarkisk system.

Mamma og pappa. Er de egentlig stolte av oss? Er de takknemlige for hva vi har blitt? Har vi en takknemlighet for dem? Skal vi være takknemlige, eller skal vi være frie? De barna mine – skal de være takknemlige, eller frie? Kan de være begge deler?

Det jeg tar som en selvfølge, er ingen selvfølge for dem. For mamma og pappa. Mamma som måtte oppleve at moren døde i Vietnam mange tusen kilometer unna, uten at hun kunne være der. Hun oppdaget først etter at moren døde, at hun ikke hadde vært der. Søsknene holdt det skjult for henne. Død og fordervelse. Mamma holdt det skjult for pappa at hun strevde. Holdt alt inne. Men det kom ut i biter likevel.

Hvor mye skal man dele, og hvor mye skal man holde igjen?

Hvor mye skal barn eksponeres, og hvor mye skal de beskyttes fra den virkelige verden? Hva deler man egentlig med dem? Hva gjør man ikke?

Her i Norge kan jeg beskytte meg med et språk, en væremåte, referanser og kulturelle referanser. Så jeg kan være noe annet, enn det som er default. Den som ser ut som den gjør, og som gjør at gamle damer kommer bort og snakker til mannen min på norsk, og til meg på engelsk.

Det ligger kraft i overraskelsen. Som da jeg snakket norsk til de som trodde jeg ikke kunne. Eller vietnamesisk uten aksent som en "oversea vietnamese". Når vi blir overrasket, så forsvinner egne fordommer og egne meninger et øyeblikk, og vi blir mer åpne. Overraskelsen er det motsatte av kynismen.

Hvordan overrasker vi hverandre? Er det det prosjektet mitt handler om?

Jeg skriver for å bearbeide. Jeg skriver for å finne håp. Men i dag er det sorg, som jeg kjenner mest.

Sorgen:

1. Over å ha valgt en privatskole

2. Over å betale så mye for fritidsaktiviteter, at jeg vet at hun somaliske jenta i barnehagen ikke har sjans i havet til å være med på det, og skammer meg når moren spør. Det samme gjelder egentlig svømmetimene som eldstedatteren vår tar. Jeg vet de ikke har råd til det.

3. Over det private helsesystemet som gjør at våre veier skilles. De som har og de som ikke har. De som kan ringe dr. Dropin, som slipper å sitte på legevakta og vente i kø med små barn, som kan bare kjøre rett til Volvat. Sorg over at vi ikke klarer å gjøre de arbeidsplassene attraktive nok, til at de flinke helsefagarbeiderne blir i det offentlige systemet.

4. Sorg over at jeg ble et tall i den statistikken over advokater som slutter som advokat når de får to barn. Jeg utelukker ikke at jeg kan gjøre comeback som prosedyreadvokat igjen, men den veien føles veldig, veldig lang nå.

5. Sorg over at jeg kjenner meg så fremmed for alt det vietnamesiske.

6. Sorg over det språket jeg ikke har gitt til barna mine. Selv om de klarer enkelte lyder, så er det ikke nok.

7. Sorg over at den delen av meg som var pliktoppfyllende, karriereelskende har gått og lagt seg foreløpig.

8. Sorg over at jeg ikke vil opp og frem, men har behov for å stoppe opp.

9. Sorg over den jeg var før jeg fikk barn

10. Sorg over samfunnsutviklingen

En annen dag må jeg skrive om håp. Dette ble veldig mørkt, men jeg antar at det også må være en del av prosessen.

Akklimatiseringsprosess

Jeg har fått et fint bilde som jeg tar med meg og som jeg skal gi til deg. Et bilde som jeg trøster meg med de dagene det er tungt. Jeg ser for meg selv på en fjelltopp.

Jeg har klatret og klatret, slitt og pustet og pest. Aldri trodd at jeg skulle klare det. Tvilt på meg selv. Men så på mystisk vist har jeg kommet meg opp. Jeg får utsikt, så mye at jeg nesten blir svimmel. En del av meg vil haste videre til neste topp. Videre, men det kjennes ikke noe deilig å fortsette. Så jeg må stoppe opp.

Når man klatrer høydemetere må man stoppe når man når høyt opp. Går man videre uten å akklimatiseres kan man miste pusten. Få høydesyken. Bli verre. Ikke klare å komme verken opp eller ned. Redsel er ikke et godt sted å ta valg fra. Eller å bevege seg etter.

Så akkurat nå stopper jeg opp, får igjen pusten. Akklimatiseres. Analyserer det jeg har fått til. Det jeg har gjort for å komme dit jeg er. Hva som gikk bra. Hva som gikk dårlig. Hvordan jeg gjorde det jeg gjorde. Hva som fikk meg helskinnet igjennom. Jeg har gravd dypt i papirene mine fra barnevernstjenesten og fra politiet. Gjort et enormt emosjonelt arbeid. Samtidig går jeg i møte med Bymiljøetaten, Plan og Bygg, og møter ordføreren og presse. Jeg kan ikke gi meg. Jeg vil ikke gi meg. Jeg har takket ja til å bli styremedlem i Fontenehuset som hjelper psykisk syke tilbake til aktivitet og arbeid. Det blir spennende. Det er ikke dumt å bruke min juridiske kompetanse på styrearbeid. Jeg har takket nei til å være på lista til bystyret for Arbeiderpartiet.

Jeg lover å dele ferden med deg når jeg er mer akklimatisert.

Jeg skriver for livet, og legger ved denne boken her skrevet av Julia Cameron som hjelper meg i praksisen med å skrive. Hver dag.

Alt godt,

Mai

Besøk gjerne hjemmesiden min www.voogco.no​

Jeg publiserer innimellom på Facebook siden min løse tanker som slår og

røsker tak i meg.

https://www.facebook.com/mai.vo.370?locale=nb_NO

Legg gjerne igjen et ord til meg hvis du har kommentarer eller reflekskjoner ved å skrive til mai@vooco.no. Det setter jeg stor pris på!