Straffesaksdokumenter del 2 - trigger warning. Les når du har tid og på eget ansvar.
- Mai Vo
- 27. mars 2023
- 7 min lesing
Oppdatert: 28. mars 2023
Pling.
Det dukker opp en e-post i innboksen. Det er fra Oslo politidistrikt. Det er en funksjonær som har sendt meg dommen fra den gang Oslo Tingrett het Oslo Byrett. Jeg har fått mobilnummeret til en politiadvokat også. Jeg kan gjøre avtale med henne og komme og lese resten av straffesaksdokumentene. Det hjelper tydeligvis å dukke opp på politistasjonen.
Dom av 29. april 1999. Dommen kommer dagen etter at jeg har raljert på e-post om at det tar altfor lang tid å få ut sakspapirer.
Jeg åpner opp det passord beskyttede dokumentet. Kjenner igjen oppbyggingen til en straffedom. Løven på toppen, med Norges riksskjold.
Så dato, parter, saksnummer. Navnet på dommeren og de lege meddommerne. Sånne som jeg tidligere snakket med ukentlig, da jeg skulle ha straffesaker selv. Tilfeldig valgte medborgere. Det er statsadvokaten som fører saken mot tiltalte som har fått offentlig oppnevnt forsvarer. Bistandsadvokaten min står også oppført. Jeg er ikke på forsiden engang, selv om det er «min sak». Jeg kjenner igjen navnene av aktørene, den ene er blitt lagdommer, den andre er fast forsvarer. Jeg har sikkert til og med hatt forsvareren selv som aktør i en sak jeg har administrert senere uten å tenke på det.
Det er ikke øye for øye, tann for tann her. Nei. Det er i ordnede former. Det er staten som har monopol på maktbruk, straff og pine.
Deretter korte personalia om tiltalte, når han er født, hvor han jobber, sivilstatus, inntekt og forsørgerbyrde. Akkurat her er det ikke mye som har endret seg de siste 20 årene.
Tiltalebeslutningen gjengis med romertall, punktvis og i uthevet skrift:
I
Straffelovens §195, 1. ledd,1. straffalternativ for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år
Grunnlag er følgende forhold: Ved en anledning, trolig sommeren 1996, i området ved Holmlia/ Rosenholm i Oslo, befølte han Thuy Mai Thi Vo, f. 28.11.83 på brystene og / eller i skrittet og / eller stakk en finger inn i hennes skjede og / eller holdt hennes hand over sin blottede penis og førte hennes hand frem og tilbake.
II Straffelovens §195. 1. ledd, .1. straffalternativ. jfr. § 49 for å ha forsøkt å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år
Grunnlag er følgende forhold: Torsdag 26. juni 1997 ca. kl. 1200 i området ved Hvervenbukta / Ingierstrand, forsøkte han å beføle Thuy Mai Thi Vo, f. 28.11. i skrittet, men lykkes ikke i dette da hun tok vekk handen hans.
Så beskrives hvilke dager hovedforhandlingen ble avholdt – den 27. og 28. april 1999. Dommen ble dermed avsagt dagen derpå. Det er rask saksbehandling, tenker jeg. Dette er et offentlig statlig system som, til tross for justismord stort sett fungerer ganske godt.
Det står at tiltalte ikke erklærte seg skyldig etter tiltalen. At det ble ført 6 vitner og ført dokumentasjon i henhold til rettsboken.
Det er rart å skrive disse ordene på nytt. Ord og formuleringer jeg har skrevet så mange ganger senere i saker jeg selv har administrert. Språket er så sterilt. Presist. Kort. Punktvis. I disse ordene har man sammenfattet det som skjedde i to fulle rettsdager i livets teater i en rettssal på knappe to setninger.
Retten skriver dermed hva som legges til grunn som bevist under hver tiltalepost. Deretter skrives det om selve bevisvurderingen, straffeutmålingen og ender med en domsslutning.
Han dømmes i henhold til tiltalen på det alvorligste tiltalepunktet, punkt I. Punkt II blir han ikke dømt for. Han dømmes ikke for forsøk på utuktig omgang, men dømmes derimot for utuktig handling. Nedsubsumering, tenker juristen Mai. Det var tale om forsøk på beføling som ble avverget ved at den fornærmede (det vil si jeg), tok vekk hånden hans og avverget forsøket. Seksuell handling er mindre alvorlig enn omgang. Beføling av bryster, det var det han forsøkte på. Det var ikke nok bevis på at han hadde forsøkt på noe penetrering av noe slag.
Det er ikke helt opplagt, alle disse ordene, handling og omgang er rare ord, men sånn sto det i den gamle straffeloven. Nå heter det noe litt annet. Nå ville han blitt dømt for voldtekt av barn under 14 år, etter straffeloven § 299. Han ville nok også vært omfattet av minstestraffen på tre år som kom i 2009.
Jeg husker da jeg sto i det og måtte lese igjennom egne avhørsdokumenter at jeg tenkte det var et så rart ord å bruke. Fornærmet. Fornærmet. Hva er egentlig det for noe ord? Substantiv eller verb? I dette tilfelle substantiv. Er det i mangel av bedre ord at vi bruker dette? Jeg syns liksom at jeg var litt mer enn fornærmet. Krenket. Men ikke offer. Ikke ødelagt heller. Besudlet? Sånt kan man ikke si i en dom eller rettsak om en person. Det er spill med ord i jussens verden.
Uansett så legger retten i all hovedsak fornærmedes forklaring til grunn. Det betyr at jeg ble trodd. Jeg leser at jeg har forklart meg detaljrikt og fremstår i det hele som meget troverdig. Dessuten støttes forklaringen min av andre bevis i saken. Bilen, fargen og bilmerket til tiltalte som jeg husket. Telefonnummer som det ble ringt fra tilhørte tiltalte. Interiøret i bilen stemmer slik jeg forklarte. Jeg valgte ut riktig mann i fotokonfrontasjon. Da han ikke var med i bildene i de første konfrontasjonene valgte jeg ingen av de bildene som ble vist meg. Valgte med en gang han, da han kom med i neste utvalg.
Tiltalte var 63 år, norsk statsborger, gift og tidligere ustraffet. God jobb og god lønn. Man tror det ikke før det skjer. Det hadde antakelig skjedd mot noen andre barn, kanskje barnebarna hans, før han stoppet meg og gjorde sitt. Han straffes til fengsel i 8 måneder, hvorav 120 dager gjøres betinget står det i slutningen. Dømmes til å betale meg 50 000 i oppreisningserstatning og 10 000 i saksomkostninger. Dommen er enstemmig.
I skjerpende retning for straffeutmålingen er det blant annet lagt vekt på:
«...at barn under 14 år har krav på et sterkt strafferettslig vern mot seksuelle overgrep og at forbrytelser av denne art således må straffes strengt.
I det foreliggende tilfellet ble fornærmede meget redd. Opplevelsen ble veldig traumatisk for henne og hun har slitt med store psykiske problemer i ettertid...»
Det går bra med meg nå, tenker jeg. Det gikk faktisk veldig fint. Jeg søker han opp, googler og prøver å finne på gule sider. Finner han ikke noe sted. Kanskje han er død nå?
Jeg lurer på hva som gjør at jeg ikke er bitter? Hvorfor er jeg ikke mer sint på gjerningsmannen?
«Hva tenker du egentlig når du leser dette for første gang, Mai?», spør mannen min senere på kvelden når han leser dommen.
Ikke så mye egentlig. Annet enn at jeg ikke vil at jentene våre skal måtte bli introdusert til voksenverden på den måten, at de skal lære seg respekt for egne grenser, og å si nei. Høyt og tydelig.
Hva skal jeg egentlig med det sinne? Det bringer meg ingen steder. Hevn.
Jeg tenker på kriminologen Nils Christie sine ord – tilgivelse er større enn hevn. Alle må få nye sjanser, selv om det ikke er opplagt med folk som forgriper seg på barn. Jeg skriver til en venninne at joda, det er jo bra at de økte straffen for denne type forbrytelser. Mulig erstatningssummene også har økt en smule siden den gang.
Samtidig – mer skam fører bare til mer vold. Vi må holde det på et minimum. Ellers galopperer bare volden, tenker jeg. Fangebefolkningen bør holdes lav.
Det er første gang jeg leser denne dommen. Den gjør ikke noe spesielt med meg, rent følelsesmessig. Jeg kjenner meg igjen i det som står, og det som jeg husker, og har beskrevet mange ganger til andre. Denne saken ble jeg på en måte ferdig med allerede da jeg var ferdig med å forklare meg i retten.
Det er et privilegium å kunne gå videre i livet uten hat og hevet hode. Det er jeg som vinner da. Man må ikke alltid aktivt tilgi, men man kan også velge å bare gå videre og ikke bære på alt dette hatet. Det har ingen hensikt.
Jeg har andre ting å bruke tiden min på, folk jeg skal finne frem til, andre folk å snakke med, annet å bruke tiden min på. Blant annet alle de som tok imot foreldrene mine, eller som kom sammen med dem. Nasjonalbibliotekets ansatte som kan lokalhistorie og dermed flyktningehistorien til alle vietnameserne. Se om jeg kan få hjelp fra SSB med en tallbestilling som kan brukes til noe om vietnameserne i Norge. Kanskje kan det sammenstilles med tallene jeg har fått og kommer til å få fra NAV sin kunnskapsavdeling. Jeg skal koste meg på å lese etterforskningsdokumentene, men det er mest for nysgjerrighetens skyld.
Ring ring. Jeg får en telefon fra en eldre dame som har blitt gjort kjent med prosjektet mitt. Hun leder migrasjonssenteret til Frelsesarmeen. Vi får en spennende samtale. Hun er opptatt av at Shazia Majid helt glemte all den integreringen som skjedde i de kristne miljøene, som ikke nevnes med et ord i hennes bok «Ut av skyggene». Jeg sier at jeg er det bevisst, og skal prøve å skrive noe om det i boka mi. Hvordan, vet jeg ikke helt enda, men jeg finner nok en vei.
Det er noe jeg har lært meg i dømmende virksomhet.
Alle bevisene må høres først, før man bestemmer seg for slutning og endelig struktur. Enn så lenge holder jeg det åpent. Så åpent jeg kan. Så lenge som mulig.
Og du -takk for at du ønsker å utvide egne perspektiver ved å lese her og melde deg på nyhetsbrev! Takk for at du holder deg åpen for nye impulser. For at du gidder å lese det jeg skribler ned her, og ønsker å følge meg i prosjektet mitt. Heier på meg. Skriver tilbakemeldinger hvis du føler for det. Det er utrolig fint for meg, og gjør at jeg tør. Litt mer hver dag.
Ha en strålende dag!
Hilsen
Mai
Still meg gjerne spørsmål, hvis du lurer på noe ved å svare på denne e-posten her. Del gjerne tankene dine med meg.
Stikk innom hjemmesiden min! Del gjerne hvis du føler for det.
Bidra direkte hvis du liker historiene mine.
Les mer om prosjektet mitt her:
Comments