Hvor vanskelig skal det være å få tak i straffesaksdokumenter ???!! Erfaringer i januar

Nå skal du få en liten flik av prosessen jeg driver med om dagen. Research er ikke rett frem.

Jeg skrev til Kripos i sommer, da jeg hadde bestemt meg for at det var dette skriveprosjektet jeg skulle gjøre fremover. Jeg ville ha mine egne straffesaksdokumenter fra en sak jeg var fornærmet i, da jeg var 12 år.. Forut for det hadde jeg tatt kontakt med riksarkivet og blitt henvist til politiet.

Det var vanskelig også der. Jeg, juristen Mai Vo hadde ikke sendt nok opplysninger til å få innsyn. Det ble henvist til noen paragrafer som standard, og jeg gadd ikke å slå det opp. Det var sikkert riktig, men ikke det jeg trengte. Straffesaksregisteret oppbevarer egentlig bare en liste over saker som jeg har vært involvert i, ikke egentlig selve sakspapirene eller dommen. Det var jeg ikke så veldig interessert i.

Jeg ble henvist til politidistriktet som hadde saken min- det er Grønland politistasjon ved sedelighetsavsnittet.

Jaha, tenkte jeg, skrev en ny e-post og ba om innsyn i november til Oslo-politiet. Hørte ingenting, så jeg ringte likegodt pressevakta til politiet. Det er egentlig forbeholdt journalister, men jeg ringte likevel. Jeg er jo på en måte det, har tenkt å bli sakprosaforfatter og greier nå. En slags gravejournalist i egen fortid? Jeg forklarte at jeg skulle skrive bok, om min egen historie, og at jeg hadde fått stipend og greier. Jeg trengte materialet for å komme meg videre. Politiets pressevakt kunne fortelle at jeg burde bare purre på nytt, skriftlig men at det burde være mulig å få ut disse sakspapirene.

Nå begynte jeg å bli lei av å vente. November gikk over i desember, og nå januar i et helt nytt år. Purringen i desember kom jeg ikke noe langt med. Fortsatt ikke fått noe svar, selv om jeg i mellomtiden hadde fått mer nøyaktige datoer for både anmeldelse og straffedom. Barnevernet var faktisk kjappere med å gi ut barnevernsdokumenter, selv om også det krevde sin dose av tålmodighet og purring med byråkratiet.

Etter levering i barnehagen i går, gikk jeg opp bakken til Grønland politistasjon. Jeg har gått der noen ganger, og husker spesielt en gang jeg var der på fotokonfrontasjon med storebroren min. En annen gang på avhør som gjorde at gjerningsmannen ble dømt. Jeg gikk der nå igjen, mer enn 20 år etterpå. Opp på siden av køen som fattighuset lager tre ganger i uka, når de deler ut mat.

«Hei, jeg har bedt om innsyn til en straffesak. Kan du hjelpe meg?» Jeg henvender meg i skranken sammen med alle de som står eller skal stå i passkø på Grønland politistasjon. Den største i landet.

«Du skal nok snakke med politivakta», sier de unge gutta i resepsjonen og smiler.

«Ok, takk skal du ha», sier jeg og går gjennom døra ved siden av i stedet.

Trekker en kølapp og setter meg ned. Venter på at de skal åpne glassdørene fra innsiden, når det er min tur. Jeg skal verken levere anmeldelse, eller ha tak i barnevernsvakta. Jeg skal bare snoke litt i egen historie. Det er lapper på engelsk og norsk med store bokstaver. Informasjon om vold i hjemmet, kampanjer for å få folk til å ta kontakt med hjelpere som kan hjelpe i vanskelige situasjoner. Bilder av familier og spørsmål om når grensen er nådd.

Jeg blir nesten varm om hjertet. Det er dette her, dette langsomme byråkratiet med kjærlighet for folka i dette landet her, som jeg er glad i. Det fungerer ikke alltid, går treigt, men det finnes. For de utsatte, de som har det vanskelig. De ubehjelpelige lappene på engelsk som både oppfordrer til å vaske hender og å levere anmeldelser. Ta kontakt hvis man opplever familievold. Alt dette, det er en del av et system jeg er så takknemlig for at vi har. Vi ønsker å se de. Ikke bare vi, men samfunnet ønsker å anerkjenne den urett som disse menneskene blir utsatt for. Vi, som samfunn har et ønske om å strekke ut en hjelpende hånd.

Mitt nummer lyser på skjermen. Glassdøren går opp. Jeg få snakke med en hyggelig dame som sitter på andre siden av glasset. Jeg forklarer mitt ærend på nytt. Hun søker opp, sier hun finner ingenting digitalt. Kanskje er saken skjermet.

«Den burde ikke være det», sier jeg. Det er en offentlig avsagt straffedom fra Oslo tingrett, som attpåtil er rettskraftig. Jeg forklarer hvordan dommen er for gammel til at Oslo tingrett har den, men for ny til at Riksarkivet har den.

Hun søker, men finner ingenting. Lurer på om det tar lang tid fordi saken kanskje er å finne i fysiske arkiver, og ikke er digitalt tilgengelig eller registrert. Hun finner rett og slett ingenting.

Mystisk, tenker jeg. Hva nå? Hvorfor er det ikke registrert noe sted?

«Du må bare purre på nytt», sier hun.

«Er du sikker på at du har riktig adresse?»

Jeg sjekker opp. Kan jo hende jeg har skrevet til feil adresse, men neida, det er riktig.

«Det kan hende at det er bytte av det systemet vi har nå, som gjør at det ikke har kommet med digitalt, eller noe sånt. Jeg vet ikke helt jeg»

«Nei, ikke jeg heller. Det var rart.»

«Jaja, du får bare smøre deg med tålmodighet, selv om jeg syns du egentlig har hatt det altså. Beklager det», sier hun unnskyldende og retter litt på de svarte brillene.

«Jaja, godt nytt år da», sier jeg og slipper ut glassdørene. Går ut i januarkulda på denne andre dagen i året 2023.

Skal jeg ringe en gang til til pressevakta? Skal jeg spørre en politiadvokat jeg kjenner hvorfor dette skal være så utrolig vanskelig å få tak i? Hvorfor er det ikke registrert på personnummeret mitt engang? Det er ikke så mange saker med pådømmelser av seksuell omgang med barn under 14 år i løpet av et år. Dette kan ikke være så vanskelig å få tak i.

Hvis jeg, en oppgående advokat med master i byråkrati (den tittelen har jeg gitt meg selv helt nylig), ikke får tak i egne straffesaksdokumenter i min egen sak, i en dom jeg selv er part i, og som attpåtil er offentlig tilgjengelig fordi det er en straffedom. Hvor vanskelig er det ikke for andre da? Hvor er den reelle innsynsretten?! Dette går ikke an, tenker jeg. Dette må jeg gjøre noe med.

Men først, skal jeg få tak i de hersens dokumentene, om jeg så må sitte på telefonen og e-post hele dagen i morgen!!

God nytt år til deg! Her skal det jobbes :-)

Mitt nyttårsforsett for i år er å ha det mer gøy, mens jeg holder på med det jeg måtte gjøre.